Bilder av Michael Agerskov - nye funn

For kun få uker siden gikk en av de siste som kjente Johanne Agerskov i levende live bort. Børge Brønnum, som hadde vært en stor tilhenger av VmL, og som også deltok i utryddelsen av Johanne Agerskovs fotosamling gikk bort - over 90 år gammel. Jeg har stor respekt for hans trofaste forsvar av både VmL og Johanne Agerskovs ettermæle gjennom en lang mannsalder. Men med Brønnums død, forsvant også en av de ytterst få som kan oppklare hva som virkelig foregikk den gangen Johanne Agerskov ba ham og to andre menn om å brenne opp hennes bilder. Når skjedde det? Hva slags sinnsstemning var fru Agerskov i? Hvem var egentlig med på bildene, kun Johanne og Michael, eller ødela de også bilder av hennes far og hennes øvrige familie? Man kan jo håpe på at Børge Brønnum ga denne informasjonen videre før han gikk bort, slik at den en gang i fremtiden kan bli gjort tilgjengelig for forskere. For omtrent 2 år siden sendte jeg en henvendelse til Børge med spørsmål om å få intervjue ham om alt han hadde opplevd i forbindelse med Agerskov'ene og VmL - men han avslo - med den begrunnelsen at han ikke ville bidra til å grave i de gamle tiders småligheter. Selv synes jeg det var meget, meget trist at han ikke ville fortelle om hvordan det var å møte Johanne Agerskov personlig (jeg vet ikke om han også møtte Michael), fordi jeg mener det har meget stor historisk verdi for ettertiden. Børge Brønnum var en talsmann for den "gamle skolen" av VmL-tilhengere, og var sterkt imot ethvert fokus på de rent menneskelige sidene ved Michael og Johanne Agerskov. Han fortalte meg også i sin mail der han avslo å bli intervjuet, at han hadde vært sterkt imot at hennes brev skulle offentliggjøres i Copibøkene. Brønnums holdning til Bispebrevet var også meget klar; han mente at alle dem som satte spørsmålstegn ved ektheten ved dette brevet i raliteten svekket hele verkets omdømme og således forhindret at VmL nådde en større utbredelse. 

Personlig er jeg svært uening med Børge Brønnum på alle disse vesentlige punktene. Såvidt jeg har forstått på ham, så var Johanne Agerskovs begrunnelse for å be ham om å destruere bildene av seg selv, at hun ikke ville fremstå som noe annet enn en ren sekretær for de yngste, og at hun var redd for at hun i fremtiden skulle bli utsatt for persondyrkelse. Jeg synes hun med dette foretok en grov nedvurdering av sin egen og sin manns enorme innsats. I realiteten viet de hele sitt liv til VmL, og det kostet dem store anstrengelser og oppofrelser. Men Johanne Agerskov var altså villig til å gå så langt som til å utrydde alle spor etter seg selv og sin mann, i frykt for at umodne mennesker skulle komme til å dyrke dem som helgener, og at deres person således skulle komme til å stå i veien for selve budskapet i VmL. Hennes begrunnelse var i seg selv edel nok, men hun kom samtidig med sin handling til å bidra til en begynnende mytedannelsen omkring sin egen person. Slik jeg ser det, finnes det kun en måte å forhindre mytedannelser og helgendyrkelse av mennesker, og det er å vise gjennom historisk forskning, at de angjeldende menneskene, bortsett fra sin rolle som mottagere og utgivere av VmL, faktisk var helt vanlige mennesker, som levde helt vanlige liv. Og selv om Johanne Agerskovs evner som medium var helt enestående og uovertrufne, var hun i følge seg selv faktisk ikke spesielt begavet på andre områder enn dette. Å påstå at hun skal ha vært uangripelig fra mørket som medium eller menneske forøvrig mener jeg bidrar til den samme mytedannelsen som utryddelsen av bildene av henne bidro til! For å ha troverdighet og legitimitet må både hun og hennes mann "tåle" den samme kritiske vurdering som enhver annen nålevende og historisk person - alt annet ville være å kreve blind lydighet - og er det noe VmL advarer oss mot så er det akkurat det. I VmL oppfordres vi til ikke å dømme noe før vi har satt oss inn i det og stilt det for vår samvittighets domstol - ikke til å godta noe uten noen egenvurdering! 

Oslo, 29.09.08
Sverre Avnskog