Johanne Agerskov skrev i innledningen til Bispebrevet, at hun igjen hadde blitt kontaktet fra oversanselig side, for som medium å motta et budskap fra lysets ånder, for å vekke opp den danske kirke, og om mulig få gjennomført den reformasjonen som mange av de danske prestene og bispene hadde lovet å bidra til før sitt jordeliv. Dette var meget påkrevet sett i lys av den truende situasjonen både Danmark og verden for øvrig sto overfor.

Bispebrevet var fra første stund omstridt, og allerede samme dag som han mottok det, 23. februar 1938, (Bispebrevet ble sendt ut 22. februar) reagerte læreren og forfatteren Christian Jørgensen på noen utsagn i brevet, som han fant det vanskelig å forene med hva som tidligere var kjent gjennom Vandrer mod Lyset! Jørgensen stilte seg ikke umiddelbarn avvisende til at Bispebrevet kunne være en ekte mediumistisk meddelelse fra lysets ånder, men sendte en forespørsel til Johanne Agerskov, om det kunne være mulig å få fru Agerskovs åndelige leder, Leo, som angivelig hadde diktert brevet til henne, til å klargjøre sammenhengen for ham. Dette ble overhode ikke fremsatt som noe krav fra Jørgensens side, kun en vennlig forespørsel fra en mann som fant enkelte utsagn i Bispebrevet såpass kontroversielle, at han gjerne ville ha dem utdypet, og da særlig påstanden om at Gud muligens kunne bli nødt til å avbryte all forbindelse til menneskeheten, kanskje for flere millioner år, for å la dem synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kunne nå, for at Gud og de yngste kunne begynne forfra igjen.

Og lysets ånder hadde jo tidligere, blant annet i ”Forsoningslæren og Genveien” fra 1920, lovet at de ville opprettholde forbindelsen til mediet Johanne Agerskov til hennes dødsdag om nødvendig, og de ville alltid være parate til å hjelpe henne å forsvare VmL mot eventuelle angrep. Johanne Agerskov anså riktignok sitt arbeide som avsluttet i og med utgivelsen av Supplement II i 1930, men i brev til dr Marner fra 1933, kan vi ved selvsyn lese at hun skifter holdning, og ønsker å gjenoppta arbeidet med å besvare henvendelser, og Leo oppfyller hennes ønske, og dikterer besvarelser både i 1933 og 1934. Men i 1938 skjer det for første gang, må vi vel kunne si, at Johanne Agerskov opplever å bli sviktet. Ingen svar, forklaringer eller utdypninger ble gitt henne fra Leo eller noen andre, og dette står i meget sterk kontrast til hva lysets ånder hadde lovet henne, og til lignende situasjoner fra tidligere. For første gang opplevde Johanne Agerskov stumhet fra dem som alltid tidligere hadde hjulpet henne, og som hadde lovet å opprettholde forbindelsen med henne til hennes dødsdag. Hun skriver dette i brev til Christian Jørgensen, 26. mars 1938:

”Dernæst vil jeg pointere – skønt min datter har sagt det samme i sit Brev – at Leo ikke oftere giver Kommentarer til noget som helst. Hans arbejde med ”V. M. L.” er forbi!”

Hvorfor kunne ikke Leo hjelpe Johanne Agerskov med å forklare de omstridte punktene i Bispebrevet, når han alltid hadde stilt opp for henne når hun trengte hjelp eller ønsket hans assistanse tidligere? Jeg har ennå ikke sett noen god forklaring på at Johanne Agerskov tilsynelatende ble sviktet av både Leo og alle de andre lysets ånder som hun hadde samarbeide med, nå som til og med en av VmLs aller fremste forsvarere stilte seg uforstående til ”lysets” budskap. Burde ikke nettopp dette at en av Johanne Agerskovs aller beste venner og støttespillere gjennom nesten 20 år fant det vanskelig å få et "nytt" budskap til å passe med det ”gamle” få lysets ånder til å tre hjelpende til, for å unngå en eventuell truende splittelse? For meg finnes det kun ett fullgodt svar på Leos taushet: Det kan rett og slett ikke ha vært han som dikterte Bispebrevet, men en som utga seg for å være ham, og når det vel var lyktes å få Johanne Agerskov til å utgi brevet, var det ingen grunn for svindleren til å risikere å bli avslørt ved å forsøke å besvare ytterligere spørsmål!

Det er også noe merkelig ved dette, at forfatteren av Bispebrevet i selve budskapet henviser til noe som Johanne Agerskov skriver i sin innledning til brevet – altså må Bispebrevet være diktert etter at fru Agerskov skrev innledningen! Riktignok hadde det skjedd også tidligere at Johanne Agerskov var blitt forberedt på hva innholdet ville være i det hun senere skulle motta. Men det skjedde over en lengre tidsperiode i løpet av det året som gikk fra bønnen for Ardor i 1912 og til han vendte tilbake et helt år senere. I denne perioden besto den mediumistiske sirkelen av seks personer, som ble ledet inn på religiøse spørsmål, og fikk disse besvart fra oversanselig side. Dette for at mediet skulle få tid til å venne sine tanker til hva som ville komme, slik at det ikke oppsto motstand hos henne dersom kontroversielle emner ble berørt. En slik spontan motstand kunne føre til problemer for henne med å motta Leos tanker, om de var svært i motstrid med hva hun selv trodde på. Jeg har litt vansker med å se at denne fremgangsmåten, med mange forutgående seanser før selve brevet ble diktert, skulle bli valgt i 1938, med tanke på at Johanne Agerskov nå, bortsett fra sin datter, var helt alene, og dessuten var meget redusert og plaget av sykdom. Hun fortalte selv i brevene til Christian Jørgensen at hun bare ved de aller største anstrengelser klarte å skrive de to brevene til ham. Man kan bare forestille seg hvor uhyre trettende det ville være med en lang rekke seanser for først å forberede henne på innholdet, og deretter flere seanser for å diktere selve brevet. Det må ha vært en meget kraftkrevende oppgave for Johanne Agerskov på dette tidspunktet av hennes liv. I følge VmL var det meget trettende for henne å måtte stenge for sine egne tanker under seansene. Dessuten var det jo, i følge Bispebrevet, hennes far og åndelige leder, som fra før av hadde diktert henne et meget stort antall besvarelser, som også dikterte henne Bispebrevet, til tross for at det sto en annen forfatter bak brevet, og vi vet at hennes tillit til ham var meget stor! Da Kristus i sin tid skulle diktere henne sin tale, fant man det f. eks. helt unødvendig og kun et spill av tid å ha noen forberedende seanser, da samarbeidet mellom Kristus og mediet allerede var så godt. Verdt å merke seg, er at det tok nesten 2 måneder med ukentlige seanser å gjøre ferdig Kristi tale – hvor lang tid det tok å sluttføre Bispebrevet, vet vi ikke, men sannsynligvis ikke noe mindre tid, og fru Agerskov mottok jo omtrent på samme tid ”Et aabent Fællesbrev til nogle litteraturkyndige Mænd i det danske Folk”, som riktignok var mye mindre omfangsrikt enn Bispebrevet. Men hva som i detalj skjedde i 1938, vet vi ikke. Det kan jo være en helt logisk forklaring på at Johanne Agerskov skrev innledningen før meddelelsen ble diktert.

Men vi vet med sikkerhet fra et brev som ble opplest ved årsmøtet i Selskabet til VmLs Udbredelse i 1936, at Johanne Agerskov ble utsatt for kritikk fra medlemmer av selskapet, blant annet for å forholde seg altfor passiv i forhold til arbeidet med utbredelsen av VmL. Man mente hun bidro med svært lite for å gjøre verket kjent, og mange stilte seg også undrende til og hadde liten forståelse for at hun kunne være så syk, hun som var en av de yngste. Johanne Agerskov forsvarte seg meget kontant mot alle disse anklagene i brevet som ble opplest i 1936, men hvem vet om ikke disse anklagene likevel sådde en liten kime av tvil på seg selv i fru Agerskovs sinn, som igjen kunne føre til at hun ubevisst begynte å få et ønske om å kunne utgi flere meddelelser fra den oversanselige verden? Det ville være en svært menneskelig reaksjon, det var jo som medium hun kunne ha noe å bidra med! Har man et slikt underliggende ønske om å få motta en ny meddelelse, vil man lettere kunne uforvarende bli svindlet. De eldste kan selvfølgelig, på samme måte som de yngste, fremkalle tanker i menneskenes sinn. Og slik de yngste kunne bidra til at visse spørsmål som de ønsket skulle stilles av mennesker i forbindelse med arbeidet med VmL, ble fremkaldt i deres sinn, kunne også de eldste bidra til at visse tanker, spørsmål og misnøye ble kalt til live hos enkelte av medlemmene i Selskabet til VmLs Udbredelse, for således å påvirke Johanne Agerskovs rent menneskelige sider på en negativ måte. Fra før av hadde hun jo også opplevd mye uforstand, latterliggjøring og uberettiget kritikk både fra pressen og fra kirkelig hold, og også fra enkelte familiemedlemmer! Men hva som skjedde ved henvendelsen i 1938 og videre under dikteringen, vet vi foreløpig meget lite om. Kanskje finnes det hittil ukjente brev, der hun forteller mer om hendelsene? Fremtiden får vise dette.

Men at utgivelsen av bispebrevet førte til splittelse i det lille Vandrer mod Lyset!-miljøet i Danmark, er hevet over enhver tvil. Christian Jørgensen korresponderte med Inger og Johanne Agerskov i noen måneder våren 1938, uten at de kom til noen forståelse med hverandre. Tvert imot endte det med at Agerskovs erklærte at alle hans eventuelle fremtidige brev ville bli returnert uåpnet. De brøt altså enhver forbindelse med ham, og man kan ikke annet enn å undres over hvor slående lik deres reaksjon overfor en av deres tidligere aller beste støttespillere og meget nære venn, er på den handlemåten Gud tillegges i Bisprebevet: ”Gud” ville kanskje bryte all forbindelse med menneskene for årmillioner – Inger og Johanne Agerskov valgte å bryte enhver forbindelse med Christian Jørgensen for all fremtid. Ja, de ville altså ikke en gang lese hans eventuelle fremtidige brev, og avskar seg derved fra enhver mulighet til å komme til noen forståelse med ham. Et fremtidig ønske fra Jørgensen om f eks å komme til forståelse med dem, var mor og datter altså blokkert fra å få kjennskap til. Hvordan rimer dette med hva VmL sier om hvordan man skal behandle sine ”fiender”? Meget dårlig!

Men Bispebrevet førte til mer enn at livslange vennskap fikk sin bitre slutt, det førte også til full splittelse og etter hvert det totale sammenbruddet i ”Selskabet til VmLs Udbredelse”. Selskapet, som på denne tiden ble ledet av Inger Agerskov sammen med Knud Brønnum og Sigurd Folmer-Hansen, fulgte opp bruddet mellom Agerskovs og Jørgensen med, uten forvarsel, og uten å gjøre det samme overfor de andre som hadde donert penger til utgivelsen av VmL-verkene, å betale tilbake den summen Christian Jørgensen hadde støttet utgivelsen av supplementene med. En stille utfrysning av Jørgensen fra ”det gode selskap” var i gang, og Jørgensen tok med meget god grunn denne ufine handlingen meget fornærmelig opp. Den ga et meget tydelig signal til ham om at han var blitt en uønsket person. Mørket hadde tydeligvis gjort sitt inntog i Selskabet til VmLs Udbredelse.

1939: En mislykket påminnelse til bispene!

I 1939 besluttet bestyrelsen i selskapet å sende et oppfølgningsbrev til de danske bispene, for å minne dem på den fristen på to år som de hadde fått i Bispebrevet, til å beslutte å gjennomføre den ønskede reformasjonen av den danske kirken. De sendte brevet ut til medlemmene for å få så mange underskrifter som mulig, før det sendtes til bispene. Brevet inneholdt en formulering angående de kristnes og deres kirkes manglende kontakt med Gud, som såpass mange av medlemmene fant provoserende og usann, at mange av dem ikke ønsket å sette sitt navn på brevet. Formuleringen lød slik:

”D e t  n y t t e r  i k k e  a t  P r æ s t e r n e  b e d e r  t i l  B i b l e n s  G u d  o m  a t  b e v a r e  

F r e d e n  f o r  D a n m a r k  –  h a n  k a n  d e t  i k k e, t h i  h a n  e r  i k k e  S a n d h e d e n s 

m e n  L ø g n e n s  G u d!”

Bestyrelsen besluttet deretter å sende et oppklarende skriv ut til medlemmene. Og de var ikke villige til å endre på en tøddel av de formuleringene som en god del av medlemmene hadde reagerte på, og de skrev:

”Vi har derfor bestemt os til at sende samtlige Medlemmer nedenstaaende Bevisførsel paa rigtigheden af omtalte Sætning, et Resultat som enhver, der kender baade Bibelen og ”Vandrer mod Lyset” selv burde være kommet til.”

Her drøftet de den omtalte setningen, med henvisning til VmL, og endte opp med igjen å hevde:

”Altsaa, naar Præsterne i Kirkerne henvender sig i Bøn til Biblens Gud, er det saaledes enten Jahve, Løgnens Gud, eller Treenigheden, en absurditet, et Fantom bygget paa en Løgn, de i Embeds Medfør beder til, og de bliver da ikke hørt af deres Aands Fader og opnaar således intet!”

Dette til tross for at de ellers i brevet viser at de er klar over at det finnes prester i kirken som ber av et oppriktig hjerte og at en bønn som bes i oppriktig tillit alltid vil bli bønnhørt av Gud, uansett hvilken trosretning den angjeldende tilhører, om han så ber til en avgud. Ja, selv bare en følelse av sorg hos et menneske, vil Gud oppfatte som en bønn om hjelp – og bønnhøre vedkommende! De danske prestene ba jo dessuten ikke kun til Gud ”i Embeds Medfør” slik det heter i bestyrelsens skriv – de ba til Gud som mennesker, og alle mennesker som ber til Gud av et oppriktig hjerte, blir selvfølgelig bønnhørt av Gud – også selv om han er en kristen prest i den danske kirken.

I denne sammenhengen kan det være verd å merke seg hva Michael Agerskov skrev til teologiprofessoren F. L. Østrup i 1923:

”At Troen paa Jesus som Frelser og Forsoner i Tidernes Løb har fremkaldt mange sande, skønne og ægte Følelser hos en ikke ringe Del af Menneskeheden, véd jeg, og jeg tvivler ikke om, at Læren for disse Mennesker har staaet som den fulde Sandhed, medens de levede her paa Jorden.”

Og i 1929, etter at Østrup har hevdet: ”At mange Præster, ud fra det Ny Testament, prædiker Gud som Kærlighedens Gud, ligesaa vel som "Vandrer mod Lyset”,” svarer Michael Agerskov:

”Dette er absolut rigtigt, og at det gælder Deres Forkyndelse, ved jeg - men det er ikke Kirkens.”

Michael Agerskov viser her altså tydelig at han er av en annen oppfatning enn bestyrelsen i Selskabet til VmLs Udbredelse: Han er fullt klar over at den kristne tro har fremkaldt mange ekte og sanne følelser hos en ikke liten del av menneskeheten, og at mange av kirkens prester preker Gud som kjærlighetens Gud like godt som VmL! Dette står også i skarp kontrast til hva Inger og Johanne Agerskov hevder i sine brev til Christian Jørgensen, der de påstår at det knapt finnes kristne som kan be til Gud av et ekte og barnlig hjerte. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle, hva Michael Agerskov tydeligvis hadde erkjent, og det kan også synes som om både bestyrelsen i selskapet og Agerskovs i 1938/39 helt har glemt hva som står i VmL om de ulike religiøse trosretningene i verden. Der står nemlig at Gud overhode ikke spør om hva slags tro den enkelte gir sin tilslutning, men kun det ene; om vedkommende gjennom sin tro har søkt å finne inn til de evige og sanne verdier, og forsøkt å leve i pakt med som for ham selv var sannhet og rettferdighet. Men om dette gjelder alle de etablerte verdensreligionene, så gjelder det selvfølgelig i like høy grad Vandrer mod Lyset!, men dette synes likevel ikke å være like opplagt for alle. På forunderlig vis tror man tydeligvis at fordi man i egne øyne har den rette tro, har man rett til å opptre som dommer over sine medmennesker i Guds navn. Når Selskabet til Udbredelsen av VmL påstår at en bønn til Gud av en kristen ikke bønnhøres av Gud, må dette karakteriseres som en grenseløst hovmodig frekkhet, som i siste ende vil ramme den dømmende selv, og fjerne ham selv fra Gud. Men bestyrelsen ser helt ut til å ha glemt at ens tanker om andre til syvende og sist vender tilbake og rammer en selv. En slik dom over andres gudsforhold som verdiløst, vil i det lange løp ødelegge den dømmendes eget gudsforhold.

Hvorfor skulle ikke en kristen i sin kjærlighetsfylde stå like nærme Gud, som en som tror på Vandrer mod Lyset, selv om VmL-tilhengeren aldri så mye har sluttet seg til den ”rette lære”? Det har i seg selv ingen stor verdi, om vedkommende ikke har kjærligheten i sitt hjerte. Og her hviler i realiteten Bispebrevet på en religionsforståelse som ligger meget fjernt fra VmLs.

Bispebrevet hevder at Gud ikke formår å hjelpe menneskeheten før VmL er knesatt som sannheten, mens VmL hevder at Gud overhode ikke spør om hvilken tro den enkelte bekjenner seg til, men hvordan han lever etter sin lære.

Det er også viktig å erindre, at man fra oversanselig side var fullt klar over at det ville gå lang tid, før menneskene virkelig ville evne å forstå hvilke rike gaver Vandrer mod Lyset! med tilhørende verker egentlig var. F. eks. står det i Supplement I:

”Dernæst har Menneskeheden faaet "Vandrer mod Lyset" og "Forsoningslæren og Genvejen" som de synlige Resultater af de Yngstes Arbejde. - Men selvfølgelig vil der gaa lange Tider, førend Menneskeheden fuldtud kan forstaa at værdsætte disse Goder og disse Gaver, selv om mange nu allerede er klar over deres enestaaende Værdi. Men den Tid vil komme, da Menneskene med Taknemmelighed og god Forstaaelse vil værdsætte det Arbejde, der er udrettet for at lette deres Vandring mod det fjerne Faderhjem. –”

Det står også:

”Langsomt vil da den kristne Lære i dens Hovedreligioner og i dens talrige baade ældre og nyere Afskygninger, undermineres, for saa tilsidst helt at styrte sammen.”

Og om sannsynligheten for at et verk som VmL ville lykkes i å vekke interesse hos prelater og professorer står følgende:

”Thi først naar Prælater og Professorer stod overfor et "fait accompli", var der en Mulighed - ganske vist kun en svag Mulighed - for, at et Værk, der helt igennem var klart og logisk opbygget, og som tillige bar Sandhedens Præg, vilde vække deres Interesse og Forstaaelse.”

I 1929 vet altså Gud og de yngste at det kun er en liten mulighet for at et verk som VmL vil kunne vekke interesse hos prelater og professorer, de vet at det vil gå lange tider før menneskene fullt ut vil verdsette VmL, og de vet at den kristne lære kun langsomt vil undermineres – mens 9 år senere, er det plutselig blitt en gigantisk katastrofe at reformasjonen av den danske kirke ennå ikke er gjennomført!

I Supplement I står det sågar ganske direkte hva som ville skjedd dersom den danske kirken var blitt reformert den gangen da VmL utkom i 1920: Det står at det ville vært en skjønn begivenhet, som ville vekket gjenlyd over hele verden – men det står intet om at en slik reformasjon ville redde verden fra en forestående katastrofe!

Hva kunne ha reddet Danmark fra å ha bli trukket inn i krigen?

Hva kunne så vært gjort av VmL-tilhengerne i 1938, som virkelig kunne ha hatt som følge at lyset kunne forhindret Ardors onde eteropptegnelser fra å komme til virkelighet? I Vandrer mod Lyset! står det på side 311:

”Kunde det tænkes, at et helt Folk stod enigt sammen i fuld Tillid til Gud og i fuld Forvisning om, at intet ondt kunde ramme det fra en magthaversk, misundelig eller rovbegærlig Nabo, da vilde selv de ondeste Anslag falde til Jorden, prelle af mod den fælles absolute Tro.”

Om Selskabet til VmLs Udbredelse virkelig hadde festet full tillit til hva som her står i VmL, burde de ha forstått at kun et initiativ som inkluderte alle Danmarks kirkesamfunn, uansett tro eller religion, til en felles bønn, der alle kunne delta på like fot, og der alle i fellesskap henvendte seg i barnlig tro på at Gud kunne hjelpe, kunne ha hatt den ønskede virkning. På den måten kunne man ha forhindret mørket fra å vinne frem, og ikke ved å gjøre det som Bispebrevet oppfordrer til: Å fordømme den kristne tro og de kristne, der man med frekkhetens nådegaver påstår at Gud ikke lytter til deres bønner! Hvilken ugudelig påstand, hadde jeg nær sagt. Gud bønnhører selvfølgelig både kristne, muslimer, jøder, hinduer og alle andre i samme grad, når kun bønnen er bedt av et oppriktig hjerte. Hva kunne bestyrelsen av Selskabet til VmLs Udbredelse overhode vite om de kristnes evne til å henvende seg til Gud av sine hjerters oppriktighet? Intet!

VmL sier altså at dersom et helt lands folk står sammen i full tillit til Guds beskyttelse, kan intet ondt ramme dette land. Men står det også at samtlige innbyggere i dette landet må tro på VmL? Nei, selvfølgelig ikke, det står derimot ganske tydelig i VmL, side 307:

”Lige saa lidt som Gud vil paatvinge nogen en bestemt Religion, lige saa lidt kræver Han at blive æret og tilbedt paa de og de foreskrevne Maader.”

Når Selskabet til VmLs Udbredelse mente at de hadde rett til å forsøke å påtvinge den kristne kirke en reformasjon, er de altså på kollisjonskurs med hva Gud ønsker. For at et land skal ha Guds fulle beskyttelse er det overhode ingen forutsetning at alle tilhører den samme tro – det eneste de trenger å ha felles, er en dyp tillit til Guds beskyttelse – og det er ikke noe VmL-tilhengere har monopol på. Men bestyrelsen mente tydeligvis, at bare man tror på VmL, så har man en særskilt beskyttelse fra Gud, og man har også en særskilt rett til å bedømme verdien av andres gudstro. Hva slags forbindelse den enkelte kristne, jøde, muslim, hindu eller et hvilket som helst annet menneske har til Gud i sitt hjerte vet selvfølgelig kun vedkommende selv og Gud. For som det står i VmL:

”…thi for Gud, Menneskeaandens Skaber og Fader, kommer det ikke an paa, hvilken jordisk Tro den enkelte bekender sig til med Haand og Mund, men paa det ene: om M e n n e s k e n e  i  S i n d  o g  i 

H j e r t e,  i  T a n k e r  o g  i  H a n d l i n g e r  l e v e r   e f t e r  d e n  T r o,  s o m  d e 

b e k e n d e r  s i g  t i l,  u d e n  a t  h æ n g e  s i g  i  T r o e n s  y d r e  F o r m e r,  i  d e t 

p a a t v u n g n e ,  d e r  i k k e  h a r  n o g e n  s o m  h e l s t  a a n d e l i g  V æ r d i  f o r 

E v i g h e d s l i v e t; kun det, som kalder paa, vækker og fastholder det bedste, det ædleste og det skønneste I Menneskets Tanke- og Følelsesliv, kun det har blivende og uudslettelige Værdi for den enkelte.”  VmL, side 307.

Er det noen som med hånden på hjertet tør påstå, at det å lese i Bispebrevet, fremkaller det beste, det edleste og skjønneste i deres tanke- og følelsesliv? Neppe!

Det som hevdes i Bispebrevet, at bare en reformasjon av den danske kirken til å bli en kirke bygget på VmL var det eneste som kunne forhindre de kommende grusomme hendelser, ligger meget nær opp til det kristne dogmet om ”frelsen ved troen alene”, der man er overbevist om at det menneske som ikke kan akseptere troen på at det er Jesu død på korset som har gjort deres frelse mulig, ikke kan få del i evighetslivet gjennom sine gode gjerninger - han er uansett fortapt. Her legger Bispebrevet seg tett opptil, og hevder at det kun var gjennom at alle begynte å tro på VmL, at Danmark kunne holdes utenfor krigen, og at verdensfreden kunne reddes. Altså at det var troen alene som kunne frelse verden. Hvor fjernt Bispebrevet står fra VmL på akkurat dette meget grunnleggende punktet, ses tydelig i den oppfordringen som kommer til bispene helt mot slutten av brevet:

”Vælg nu den rette Vej, men vælg uden Tvang; thi Gud tvinger ingen til at gøre det rette!! Mener I, ud fra det bedste, det sandeste i eder, at Kristendommen, som den nu er, - i eet og alt - er i Overensstemmelse med de evige Sandheder, i Overensstemmelse med Guds Love og i Overensstemmelse med Guds uendelige Kærlighed til alle aandelige Skabninger, da har vor Fader intet mere at sige eder; men da maa I bære eders fulde Ansvar for de Tider, der kommer!”

I denne oppfordringen ligger det et uforenlig dobbeltbudskap. Først oppfordres bispene til å velge uten tvang, for Gud tvinger ingen, men ønsker at alle skal følge sin samvittighet – og så langt er det i tråd med hva som sies i VmL: Gud krever og ønsker intet annet av oss enn at vi skal følge vår samvittighet og vår frie vilje. Men i andre del av oppfordringen er det derimot ganske tydelig at bispene likevel ikke gjør rett i å følge sin samvittighet, dersom de ikke kommer frem til det resultatet Bispebrevet krever av dem. Kommer de, ut fra det beste, edleste og sanneste i seg selv frem til at kristendommen er sannheten, har Gud nemlig intet mer å si dem. Det er altså slik at bispene skal få følge sin samvittighet, men kun hvis de kommer fram til det resultatet Bispebrevet krever av dem. Og til tross for at de eventuelt gjorde akkurat det Gud ber oss om, ville de likevel stå ansvarlig for det onde som måtte følge. Bispebrevet er altså i strid med seg selv – på dette punktet, og står i total motsetning til VmL!

Men i følge Bispebrevet, var det kun troen på VmL som eventuelt kunne redde verdensfreden i 1938. Og bestyrelsen i Selskabet til VmLs Udbredelse opplevde da også Bispebrevet som en blankofullmakt til å fortelle de danske bispene at deres ”Gud” ikke kunne besvare deres bønner, fordi de ikke trodde på den rette ”Gud”.

VmL derimot er ikke opptatt av hvilken tro den enkelte bekjenner seg til, men oppfordrer alle troende til å ikke henge seg opp i det ytre og det vanemessige, men søke etter det sanneste og edleste i sin tro. Tilsvarende viktig er det for oss som slutter oss til VmL, å ikke begynne å tro at det kun finnes en spesiell ”korrekt” måte å være VmL-tilhenger på! Det vil si, vi må søke etter de evige verdiene i selve VmL, og ikke bli ”slaver” av menneskeskapte dogmer og myter. For at det allerede har etablert seg noen dogmer blant dem som tror på VmL, er jeg ikke i tvil om. Og det mest sentrale av dem er troen på Johanne Agerskov som et ufeilbarlig medium. At Johanne Agerskov skulle være et ufeilbarlig medium, står det selvfølgelig intet om i VmL! Det er en myte som er vokst frem blant de menneskene som tror på VmL!

La meg i denne forbindelsen også få si at det er meg en uendelig stor og komplett uforståelig gåte, hvordan tilhengerne av Bispebrevet ikke kan se hvor stor likhet det er mellom den gamle forestillingen om den straffende Gud som dømmer menneskene til evige pinsler i helvete dersom de ikke tror på ham og Bispebrevets påstand om at Gud kunne tenkes å la sine skapninger synke så dypt ned i synd, mørke og ugjerninger som de kan komme, fordi VmL ikke ble anerkjent som ”den rette tro”. Et liv på jorden uten kontakt med Gud må jo bli omtrent identisk med oppholdet i helvete: I mørke synd og ugjerninger, og i Bispebrevets tilfelle for hele menneskeheten. Selv de som faktisk i forveien tror på VmL, skal lide disse helvetes pinslene i flere millioner år, dersom Gud avbryter all kontakt. Skal Bispebrevets Gud altså være så mye mer kjærlig og mild enn den jødisk krigsguden Jahve eller den kristne treenige Gud? Han må jo nesten sies å være verre, for han straffer jo menneskene helt vilkårlig, uten noen mulighet for den enkelte til å foreta seg noe som helst for å unngå denne grusomme skjebnen! Den kristne ”Gud” lar jo i hvert fall dem som tror på ham få ta del i det evige livet i saligheten, mens "Bispebrevsguden" rammer blindt – gode som onde, troende som ikke troende – alle skal leve i flere millioner år i noe som ligner til forveksling på helvete, dersom denne spådommen slår til! Hvordan kan noen tro at VmLs kjærlige, tålmodige og milde Gud kan la det skje, at hans skapninger, som han elsker med den dypeste kjærlighet som tenkes kan, skal dømmes til millioner av år i lidelse i en helveteslignende tilværelse??

Kjærlighet og toleranse eller ”den rette tro”?

Det som var så fantastisk og enestående ved det som skjedde da Ardor vendte om, og som gjorde at Gud kunne love de yngste at lysere og renere tider ville opprinne for alle, er i mine øyne egentlig ikke så mye at VmL kom til verden, men at lyset vant den fulle og endelige seieren over mørket i den åndelige verden. VmL kom til som en følge av at Ardor vendte om, og er således mer et resultat av seieren, enn selve målet. Etter lysets endelige seier over mørket i den åndelige verden, vil intet kunne forbli det samme, og derfor var også gleden over seieren så uendelig stor blant Gud og de yngste. Lyset har intet som helst hastverk med hensyn til utbredelsen av Vandrer mot Lyset, og det er også klart, at man fra lysets side var fullt klar over at det kun var en liten sjanse for at VmL ville slå gjennom allerede ved utgivelsen i 1920. Men en gang utkommet, vil VmL aldri kunne bli borte igjen, og før eller siden vil verket være det felles grunnlaget for hele menneskehetens tro – dette blir vi lovet i VmL, og det som loves av Gud, vil alltid før eller siden bli en realitet!

Men hvordan kunne egentlig de som sluttet seg til VmL i 1938 være så overbevist om at bare de kunne klare å overtale de danske bispene til å slutte seg til VmLs lære, og omvende det danske folk, så ville med ett verdensfreden kunne reddes? Det er ganske interessant å forsøke å finne bakgrunnen for denne oppfatningen.

I sitt diskusjonsforum på websiden for det svenske forlaget Amelius, som utgir VmL på svensk, skriver oversetteren av VmL til svensk, Robert Keleman:

“If God and the Youngest could find one bishop or priest – just one – who would understand and embrace the work Toward the Light, the World War II ether-image would have been dissolved, or at least large parts of it.”  http://www.amelius-books.com/discus_eng/

Her fremsetter Robert Keleman, som fremstår som en meget varm tilhenger av Bispebrevet, et interessant postulat. Og dette postulatet tror jeg er meget viktige for å kunne forstå hvorfor så mange VmL-tilhengere mener at det er så avgjørende å utbre VmL så hurtig som mulig, og også hvorfor bestyrelsen av Selskabet til VmLs udbredelse mente det var av så enorm viktighet at den danske kirken ble reformert i 1938.

Robert Keleman hevder at dersom Gud og de yngste kunne finne bare en biskop eller prest som ville tilslutte seg VmL, så ville den eteropptegnelsen som førte til 2. verdenskrig med ett slag være oppløst – eller i hvert fall store deler av den. 

Denne teorien gjør det i hvert fall lettere å forstå hvorfor bestyrelsen i Selskabet til VmLs Udbredelse opptrådte som de gjorde i 1938/39. Men er det noen grunn til å tro på at det forholder seg slik Robert Keleman hevder? Oppløses eteropptegnelser på den måten han beskriver? Var det virkelig så enkelt at dersom bare en prest eller biskop sluttet seg til VmL, så ville eteropptegnelsen som førte til 2. verdenskrig med ett slag være borte?

Nei, definitivt ikke - ikke i følge VmL i alle fall. Jeg har lest VmL fra perm til perm minst 7-8 ganger, og ingen steder har jeg kunnet finne noe som støtter en slik teori. Tvert imot fortelles det at det kun finnes en måte å svekke eteropptegnelsene på, og det er ved å la være å følge deres onde tankeinnskytelser. Eteropptegnelsene, som altså er onde planer, uttenkt av den eldste, designet for å ramme menneskene på ulike grusomme måter, og som påvirker menneskene ved hjelp av onde tankestrømmer som utstråles fra dem, svekkes eller styrkes avhengig av menneskenes tanker og adferd. Følger menneskene de onde tankestrømmene, og utfører de onde handlingene som tankestrømmen gir dem tilskyndelse til, styrkes eteropptegnelsens kraft – avviser menneskene å følge tankestrømmen, svekkes eteropptegnelsen. Det står riktignok at Gud og de yngste kan lede eteropptegnelsenes onde tankestrømmer vekk til mottakerstasjoner på fjerne kloder, men det kan de kun gjøre dersom eteropptegnelsene på forhånd er blitt tilstrekkelig svekket fordi menneskene har motsatt seg deres onde tilskyndelser.

Man kan derfor ikke si annet enn at det Robert Keleman hevder ikke finner noen støtte i VmL. Det er ikke slik det foregår. Selv da Ardor vendte tilbake til lyset, takket være Johanne og Michael Agerskovs kjærlige bønn for ham, førte ikke det til at eteropptegnelsene forsvant, slik man kanskje skulle tro. Eteropptegnelsene forble uendret – en gang utsendt kan de ikke stoppes på annen måte enn at den eller de som opptegnelsene er designet for å ramme, klarer å motstå deres tankekraft. Men i tillegg til det, forteller VmL oss at de yngste kan forutse alle eteropptegnelsene, og alltid arbeider på alle mulige måter for å avverger at de kommer til virkelighet på jorden.

Denne troen på at alle den eldstes onde planer, som ved et magisk trylleslag, skulle bli utslettet fordi en eneste prest sluttet seg til VmL, kan derfor ikke oppfattes som annet enn en form for overtro eller ønsketenkning, meget fjernt fra de virkelige forhold. Så enkelt er det dessverre ikke. Menneskene må selv klare å stå imot det onde – men med den meget gode hjelpen de alltid får fra sin skytsånd og de yngste, som arbeider uten stans for om mulig å forhindre eteropptegnelsene fra å inntreffe.

Dette forholdet medfører selvfølgelig ikke at jeg avviser at en eventuell reformasjon av den danske kirken på grunnlag av VmL kunne ha fått som resultat en kraftig avpolarisering og utrenskning av mørkeenergiene som hvilte over Danmark. Men en slik avpolarisering av mørket ville jo ikke kommet som en følge av at noen plutselig skiftet tro i seg selv, det ville eventuelt kommet som et resultat at de danske bispene og de danske menighetene gjennomgikk en dyptfølt ”reformasjon” i deres indre følelsesliv - at de tok til seg Vandrer mod Lysets budskap i det indre av sine hjerter, og virkelig forsto hvor mye en bønn av et tillitsfullt hjerte betyr for at man skal kunne bli bønnhørt. Om ikke en eventuell reformasjon hadde en slik dybde, kan jeg ikke se at virkningen ville ha blitt særlig stor, for som VmL meget tydelig forteller oss, så kommer det ikke an på hvilken tro man bekjenner seg til, for det er ikke troen i seg selv som ”frelser”, men det er den enkeltes kjærlighetsevne og tillit til Guds ledelse.

Rent bortsett fra dette, er det jo ganske vanskelig å forestille seg, at en reformasjon av den danske kirken, skulle kunne bortslette de eteropptegnelsene, som intet hadde med Danmark å gjøre, og eteropptegnelser som allerede gjennom mange år hadde vært i full virksomhet! Den eller de eteropptegnelsene som hadde som mål å få Tyskland til å gå til angrepskrig mot resten av Europa, må vi vel anta var rettet mot de tyske ledere og mot det tyske folk, og for at deres angrepskriger skulle vært stanset, måtte det vel eventuelt ha vært den tyske kirken som måtte ha vært reformert, og ikke den danske – Danmark deltok jo ikke i noen angrep, tvert imot! Jeg kan definitivt ikke finne noen støtte i VmL for at en enkelt person eller en gruppe personers tilslutning til VmL, skal kunne ha noen innvirkning på eteropptegnelser som gjelder noen helt andre enn dem selv! Den eller de som er rammet av eteropptegnelser, må selv motstå de onde tankestrømmene fra disse eteropptegnelsene – men alltid med de yngstes aldri sviktende hjelp og støtte! Jeg synes vi med god støtte i VmL må kunne si, at det er helt utenkelig at en reformasjon av den danske kirken, uansett om den medførte en meget dyptfølt ”vekkelse” av det danske folk, skulle ha som virkning at eteropptegnelser som hadde virket gjennom mange år, og som var innrettet mot helt andre land enn Danmark, skulle bli bortslettet. Dessverre er dette ønsketenkning. Så store er dog ikke virkningene av at folk tilslutter seg VmL, at det onde som ved et trylleslag blir bortslettet!

Om Gud gikk imot sin kjærlighetskraft ville han tilintetgjøre seg selv!

Robert Keleman skriver også noe annet meget interessant i diskusjonen på sin webside, fra februar 2002:

“- The year 1938. Did God and the Youngest see dangers in the horizon in 1938?
- Hitler planed to start the War in Mars-April 1940, but he was – like the rest of the Eldest – impatient and began wage war in September 1939. (1940 minus 1938 = 2 years.) How much time was given to the Danish Bishops?
- Ether-images.
- Nazism, communism, fascism
- Nuclear weapons
- Hundreds of incarnated Eldest (among others Hitler, Stalin), many with no conscience
- Incomprehensible sufferings
- Could God in 1938 have foreseen how the”coming” war would go?
- How should the Youngest have been able to carry out their work during an atomic winter?
- How should the Youngest have been able to carry out their work in Europe and the rest of the world with Hitler in power?
- And finally, how do you in the easiest way remove Ether-images?”

Det synes å være en utbredt oppfatning blant mange tilhengere av Bispebrevet, at jo mer de klarer å svartmale situasjonen i 1938, jo større troverdighet får Bispebrevet. Og bak denne trangen til å utmale de grusomste følgene av Ardors truende eteropptegnelser, ligger det tilsynelatende den idé, at fordi utsiktene var så grusomme, så måtte Gud ty til helt ekstraordinære tiltak. Keleman mener da også at Bispebrevets betydning i dag, er helt irrelevant, fordi det kun var et dokument som kan forstås ut fra sin historiske samtid, og som kun var beregnet på de danske bispene. Her er jeg helt og holdent uenig. Guds taktikk er og har alltid vært den samme: Han følger lysets og kjærlighetens vei – og Hans mølle maler langsomt – men Han vet at lyset vil seire i siste ende – selv om det noen ganger tar tid. Det hjelper ikke uansett hvor mye man utmaler de mest pessimistiske og dystre fremtidsspådommer: Intet av det kan rettferdiggjøre at Gud i et brev til de danske Bisper, støtter uttalelser som strider mot lysets lover – Gud og de yngste vil aldri noensinne velge noen annen taktikk enn å holde seg til lysets lover. Og de yngste vil, så lenge det fremdeles eksisterer eteropptegnelser planlagt av den eldste, fortsette å arbeide mot dem, slik de alltid har gjort.

Skulle man overføre Kelemans teori til et jordisk eksempel, så kunne man tenke seg at en far, som gjennom hele sitt liv hadde oppdratt sine barn i kjærlighet og aldri lagt hånd på dem, ved et tilfelle, der han ser at hans barn er utsatt for en ekstraordinær fare, går totalt imot alt han selv står for, og truer barna med at om de ikke følger hans påbud i denne spesielle saken, så vil han slå dem helseløse. Der har du Bispebrevet i et nøtteskall. ”Gud” skifter tilsynelatende fullstendig taktikk i forhold til hva han alltid ellers har stått for! Et menneske på jorden kan godt tenkes å gjøre det – men ikke Gud! Og Bispebrevet er definitivt i strid med VmL på mange viktige punkter!!

Men tilbake til 1939 - hvordan ble egentlig bestyrelsens ”oppklarende” skriv, der de til tross for mange medlemmers protester fastholdt at Gud ikke bønnhører en kristen, mottatt hos medlemmene? Så vidt jeg vet, førte ikke brevet til at noen skiftet standpunkt, og dette tok bestyrelsen meget ille opp. De sendte ut nok et skriv til medlemmene, denne gangen for å fortelle dem at de hadde besluttet at de på grunn av de manglende underskriftene likevel ikke ville sende brevet til bispene, samtidig som de meget kraftig angrep dem som ikke hadde villet skrive under for å ha sviktet VmL i en så avgjørende stund. Og de fulgte opp med å fastslå at de ikke kunne forstå hvordan disse menneskene kunne ha noen interesse av å være medlem av selskapet når de likevel sviktet i de avgjørende stunder. Tydeligere kan man vel ikke fortelle noen at de er uønsket. Men ikke lenge etter var selskapet en saga blott, splittet og ødelagt av indre stridigheter.

I sin iver etter å sannsynliggjøre Bispebrevet ekthet, utmaler Robert Keleman de grusomste  scenarier:

“We know today that if the Nazis and the Japanese armed forces had won the World War II, the civilisation as we know it had ceased to exist. We also know, through interviews with those who worked with Hitler and his henchmen, that the Nazis had large plans to ”rebuild” parts of Czechoslovakia and Poland to enormous concentration camps with ”murder factories” where 100,000 – 500,000 human beings could be massacred per week. This would have been ethnic cleansing in its darkest form – absolutely jet-black. They would have performed medical experiments on millions of children, men and women. The Nazis would have destroyed every painting by great artists that, according to their sick minds, was ”decadent”. They would have burned almost every book – including ”Toward the Light and its supplementary books. There would have been no trace, no trace whatsoever of the work that Johanne and the rest of the Youngest had carried out during so many years under extremely hard conditions. The work ”Toward the Light” would have vanished into smoke here on Earth. Entire cultures on Earth would have been annihilated. And what if the Nazis or the Japanese armed forces had ”discovered” the nuclear weapons before USA and Russia? They would have destroyed the United States, Russia, Great Britain, China and large areas of Asia without batting an eyelid. The result would have been hundreds of millions (maybe a billion) dead people, atomic winter over great parts of the world, hunger, unbelievable sufferings. We should have been transferred over 200 million years back in time. God had foreseen that all this could happen in the 1940ies, at worst. In the light of this, it is stated that He (God) ”perhaps for long periods would have to ’break off’ all connection with mankind”. This is not the same as abandoning the human beings. It is only a matter of changing tactic from God’s and the Youngests side. Please try to imagine how meaningless the work of the Youngest would have been here on Earth after for instance an atomic winter. What would the Youngests situation have become under such conditions? It would of course have been impossible for the Youngest to carry out their work, to guide and help the mankind forward under such circumstances. That’s why God ”wrote” the much-discussed section in the ”Open Letter to All the Bishops”. And once again, this has nothing to do with abandoning human beings.”

Igjen må jeg få si, at denne voldsomme utmalingen av de grusomme tidene som Bispebrevet var ment å forhindre, på ingen måte kan bidra til å rettferdiggjøre at Gud i Bispebrevet går mot sine egne løfter og sine egne lover. Jeg synes også at Robert gjør seg skyldig i å ”glemme” at de yngste nettopp hadde vunnet den endelige seieren over mørket i den åndelige verden, og de yngste arbeidet selvfølgelig gjennom hele 1900-tallet svært årvåkent for å forhindre at eteropptegnelsene kom til virkelighet. Det går klart fram av VmL at Gud og de yngste var fullt klar over at Ardor hadde designet noen av de verste eteropptegnelsene noensinne, og Ardor hadde garantert ønsket å se menneskeheten gå til grunne i et atom-ragnarokk. Skulle så Gud og de yngstes svar på dette kun være å utsende Bispebrevet, men ellers sitte passivt og vente og se? Eller om de satte i verk sine vanlige mottrekk, og arbeidet aktivt for på alle mulige måter å forhindre eteropptegnelsene fra å komme til virkelighet, er det noen spesiell grunn til å anta at de skulle mislykkes så dramatisk i sine anstrengelser akkurat i denne perioden, der de nettopp hadde vunnet Ardor tilbake til lyset? Neppe! Og til Robert Kelemans påstand om at Vandrer mod Lyset ville bli utslettet, og at det ikke ville finnes så mye som et spor igjen av de yngstes og Johanne Agerskovs arbeid, vil jeg gjerne minne om følgende, som står skrevet på side 32 i Supplement I:

”V.m.L. har fået indpas i den menneskelige verden, dens tanker og meddelelser kan aldrig udslettes og forsvinde”.

Dersom det som står i Supplement I er sant, kan intet av det som Robert Keleman skriver om de grusomme tilstandene som kunne inntreffe på jorden være riktig. Det som står i sitatet over, som er diktert Johanne Agerskov av Leo med Guds velsignelse, kan gi oss trygg forvissning: VmL, dens tanker og meddelelser vil aldri forsvinne fra jorden!

Men om vi nå for et øyeblikk antar at Keleman har rett, og at det virkelig var dette totale sammenbruddet i all sivilisasjon, og disse grusomme lidelsene som ventet menneskene dersom de danske bispene ikke oppfylte sitt løfte til Gud. Da mener jeg det må være all grunn til å spørre: Hvordan kunne Gud la ansvaret for at menneskeheten skulle slippe alle disse grusomme lidelsene hvile på et så spinkelt grunnlag som at 9 danske bisper skulle klare å reformere den danske kirken? Flere av disse bispene hadde jo ikke en gang lovet å bidra til en slik reformasjon! Spiller Gud hasard med menneskenes lidelser, eller er han en fullstendig undermåls strateg? Og om så hadde skjedd, at bispene hadde blitt enige om gå inn for å reformere kirken, er det garantert at dette virkelig ville ha lyktes dem? Det kunne jo vel så godt hende at de ikke fikk prestene med seg, eller de kunne jo ha blitt avskjediget fra sine stillinger alle som en – og hvem skulle i så fall reformere kirken?

Nei, dette kan ikke medføre riktighet. Det virker totalt utenkelig at Gud skulle være villig til å la de yngstes millioner av år med selvoppofrende innsats i lysets tjeneste gå til spille, for så selv å gi fullstendig opp, overlate elendigheten til seg selv, toe sine hender og la menneskeheten seile sin egen sjø. Om Bispebrevet har rett, er ikke Gud bare meget lite begavet – Han er en uansvarlig gambler med sine skapningers lidelse som innsats. Han er en skammelig feiging og totalt uverdig til å ha noe ansvar for levende skapninger. Heldigvis forholder det seg ikke slik!

Gud har selvfølgelig alltid full oversikt over absolutt alle eventualiteter, og det at Gud har begrenset sin forutviten om hver enkelts valg, betyr jo ikke at Han dermed har begrenset sine evner og gjort seg selv mindre begavet. Gud har selvfølgelig bevart evnen til å forestille seg hva som venter i fremtiden dersom de Han har gitt ansvaret for å forhindre Ardors onde planer, skulle feile. Da Kristus og de yngste f. eks. skulle finne mennesker på jorden som hadde så stor tillit til dem, at de var villig til å be for Ardor, så hadde selvfølgelig Gud ikke inkarnert kun Johanne Agerskov og Michael Agerskov for å oppfylle denne planen! Han hadde inkarnert en rekke mennesker i mange forskjellige land, som alle kunne være aktuelle til å løse oppgaven, og vi vet fra VmL, at dersom Agerskovs hadde feilet, ville Kristus og hans medhjelpere søkt videre og funnet noen andre som kunne klare det. Gud mangler selvfølgelig aldri løsninger, fordi Han kan forutse alt som eventuelt kan gå galt, og har alltid en plan B, plan C, plan D, plan E o.s.v. i det uendelige – i reserve.

Er det virkelig noen som tror at vi vil kunne oppleve at Gud en dag kommer i en situasjon der Han gir opp fordi Han ikke har flere idéer? Kan vi oppleve at Gud på et tidspunkt kommer til å si: -Nei, dette hadde jeg virkelig ikke tenkt på. Nei nå orker ikke jeg mer av dette…. So long, mine skapninger, heretter får dere seile deres egen sjø, Vi ses kanskje om tre-fire millioner år, mens jeg hviler ut og hygger meg i himmelriket! Heldigvis har jeg selv alt jeg trenger for å nyte tilværelsen her oppe…. Dersom Gud kunne tenkes å ville gjøre dette – hva Han selvfølgelig aldri aldri aldri kan tenkes å ville gjøre, og heller ikke kan gjøre, så er jeg personlig overbevist om at dette ville tilintetgjøre Ham, og alt liv ville øyeblikkelig opphøre å eksistere! Så gigantiske krefter er det vi taler om i Guds tilfelle, at om Han skulle velge å gå mot sin egen kjærlighetskraft, ville Hans bevissthet øyeblikkelig splintres i en eksplosjon så gigantisk, at verdens sterkeste atombombe kun ville bli å regne som en nesten uhørlig vislelyd i sammenligning – og universet og alle Hans skapninger, alle de yngste, de eldste og menneskeåndene ville i samme øyeblikk være utslettet! Det ville ha blitt resultatet dersom Bispebrevet er sant, og Gud kunne tenkes å ville forlate sine skapninger for opptil flere millioner år. Den energistrømmen av guddommelig styrke som kontinuerlig strømmer fra Ham og til alle Hans skapninger, ville bli møtt av en destruktiv motstrøm, og universet ville kortslutte, rett og slett! I mye mindre forhold har det samme skjedd på jorden mange ganger før: Mennesker med usedvanlig sterk kjærlighetsenergi, som har valgt å trosse sin samvittighet, og har latt andre forhold styre dem i gal retning, har fått sin personlighet kortsluttet og blitt sinnssyke. 

Men den som tror at Gud med vitende og vilje ville kunne avbryte all forbindelse med sine skapninger for å la dem synke så dypt den i mørke, synd og ugjerninger som de kan komme, bør snarest sette seg ned og i ro og fred lese VmL på nytt - igjen, og igjen, og igjen, til han eventuelt evner å fatte bare en brøkdel av Guds sanne vesen…..

Gud lovet de yngste at verden ville gå mot lysere og renere tider!

Vandrer mod Lyset! forteller oss historien om kampen mellom mørket og lyset, som i mange årtusener ble utkjempet mellom det gode og det onde - med jordkloden som arena. Under renessansen ble de yngste sendt til jordkloden i tusentall for å bidra til å høyne menneskenes kulturelle og vitenskapelige ståsted, som geniale kunstnere og vitenskapsmenn. Dette medførte at lyset ble sterkt nok til at det kunne komme på tale med en ny inkarnasjon for Kristus, for igjen å forsøke å erindre bønnen for Ardor, for å vinne ham tilbake til lyset og bryte mørkets makt.

Men i stedet for å utsette Kristus for risikoen for nye enorme påkjenninger og eventuelle dype sår og skuffelser, valgte Gud denne gangen en annen strategi for at lyset skulle vinne den endelige seieren over mørket, og han kalte denne strategien for snarveien (på dansk: genveien). Snarveien innebar at de yngste i diskarnert tilstand, uten menneskelig ikledning, oppsøkte jordiske medhjelpere gjennom såkalte mediumistiske sirkler, og fikk dem til å be for alle de falne åndene som på grunn av sine syndefulle liv, ikke hadde maktet å vende tilbake til sine hjem i sfærene, men som flakket omkring på jorden eller i helvetessfæren.

Og Gud la ikke skjul på overfor Kristus at om de ville følge denne snarveien, så ville lysets seier over mørket inntre på et langt tidligere stadium enn de ellers kunne ha håp om.

”Min Søn, jeg siger dig: ville I følge denne Vej, da kunne I, med Menneskene til Midlere og Hjælpere, inden eet Sekel er svundet, drage alle de dødes Aander bort fra Jorden tilbage til Lyset og Livet - og da ville renere og lysere Tider snart oprinde for eder alle.” (Ardors beretning).

Dette utsagnet kan i mine øyne ikke oppfattes på noen annen måte, enn at Gud gjennom sin allvitenhet allerede her var klar over, at dersom Kristus og de yngste gjennomførte snarveien, så ville de klare å vinne alle de ”døde” tilbake, og ”renere og lysere Tider (ville) snart oprinne for (eder) alle”! Kristus kunne vanskelig oppfatte dette som noe annet enn et løfte fra Gud om at lyset ville seire dersom de yngste ville velge snarveien, og at denne lysets seier i den åndelige verden, ville medføre at lysere og renere tilstander ville opprinne for alle Guds skapninger.

Er dette forenlig med at Gud bare knapt hundre år senere, etter at Kristus og hans medhjelpere har utført Guds plan til punkt og prikke, og vunnet samtlige jordbundne ånder, inkludert Ardor, tilbake til lyset, i Bispebrevet er i ferd med å oppgi hele sin egen plan, og kanskje må bryte all forbindelse med menneskeheten, kanskje for millioner av år? Dersom Bispebrevet har rett på dette punktet, og Gud, etter først å ha overtalt de yngste til å utføre en plan som han kaller for snarveien, og lovet at planen vil medføre lysere og renere tider for alle, på et senere tidspunkt selv oppgir all videre hjelp til menneskene for flere millioner år fordi noen danske bisper ikke til rett tid tar til seg VmL, så er ikke Gud noe annet enn en simpel løgner, som har ført de yngste bak lyset. Dersom Guds plans eventuelle suksess fullt og helt hvilte på at noen ytterst få danske bisper valgte rett, og ellers ville velte fullstendig, så var det både uredelig og løgnaktig av Gud å ikke informere de yngste om det idet Han ba dem om å delta i planen. Noe slikt ville selvfølgelig aldri Gud gjøre. Når Gud lover at renere og lysere tid vil opprinne for alle, så sier Han selvfølgelig det fullt vitende om at han har rett – ellers ville han ikke være allvitende og allmektig! Gud leker ikke Gud, for å si det sånn. Sier Gud at noe vil skje – så er det fordi Han vet det, og ikke fordi Han håper at det han lover skal inntreffe!

Da Kristus informerte alle de andre yngste om Guds plan, nølte de med å gi sin tilslutning til snarveien, fordi de straks forsto at gjennomføringen av planen ville utsette dem for enorme påkjenninger og lidelser. Men da Kristus i trygg forvissning om at de ville seire ved Guds hjelp, fortalte dem at Gud hadde lovet å støtte dem hele veien, var også motstanden brutt hos de andre yngste:

"Broder, Broder, vi ville ledsage dig og hjælpe dig at bære disse nye Byrder. Sandelig, du skal ikke vandre alene. Og er vor Fader med os, da skulle vi visseligen sejre!"

Det er her helt klart at samtlige av de yngste er klar over, at dersom de utfører sin del av planen, så vil Gud sørge for at arbeidet lykkes.

Det som her fortelles er i realiteten begynnelsen på Vandrer mod Lysets historie, for VmL ble til virkelighet som et direkte resultat av de yngstes beslutning om å utføre Guds plan, og som en direkte følge av at Gud lovet dem at de ville seire! Takket være VmL vet vi i detalj hvordan de yngste oppsøkte jorden, fant sine medhjelpere, og hvordan bl. a. kretsen omkring Johanne og Michael Agerskov gjennom en årrekke ba for de jordbundne åndene og vant dem alle, inkludert Satan, tilbake til lyset. De mottok også Ardor ett år etterpå for at han skulle få fortelle sin historie, og flere av de yngste meddelte det som til slutt ble de tre lovede fruktene: ”Hilsen til Danmark, ”Vandrer mod Lyset!” med supplementer og ”Forsoningslæren og Genveien”.

Guds snarvei lyktes altså: De yngste vant alle de jordbundne åndene tilbake og lyset vant den siste og endelige seieren over mørket i den åndelige verden! Og gleden var stor da alle de yngste igjen var samlet i himmelriket etter at snarveien var sluttført til sin endelige seier.

”Og Gud talede til Kristus og til de Yngste, der havde ledsaget deres Broder, takkede dem alle for den Gerning, de havde gjort, takkede enhver for den store Taalmod, den store Kærlighed, de alle havde udvist.

    Og der var megen Fryd, og de jublede alle; thi de vidste, at fra denne Stund vilde lysere og bedre Tider oprinde for dem alle, om de end forstode, at mange Tider maatte svinde, før Menneskeheden vilde blive renere og mindre syndefuld; om end de forstode, at Tidsevigheder maatte svinde, før Lyset til fulde havde opsuget Mørket og til fulde fjernet det fra Jorden.”

Her bekreftes det som Gud lovet de yngste før de tok fatt på snarveien: ”thi de vidste, at fra denne Stund vilde lysere og bedre Tider oprinde for dem alle,….” Dersom Bispebrevet, som ble utgitt kun 25 år etter den scenen som beskrives ovenfor, har rett i at Gud, altså kun 25 år senere, kanskje må bryte all forbindelse med menneskeheten, kanskje for millioner av år fordi de danske bispene ikke evnet å reformere den danske kirke på grunnlag av VmL, og Gud derfor ikke kan utholde å være passivt vitne til menneskenes lidelser, så hviler Gud og de yngstes jubel på en total misforståelse av hele situasjonen. De tror de har seiret, slik Gud hadde lovet dem at de ville, og de er sikre på at bedre tider vil opprinne for dem alle, selv om det vil kunne ta tid før alt mørket er utryddet fra jorden, men så sitter altså Gud der og vet at hele denne suksessen kun er midlertidig, og at alt står og faller med noen få danske bisper? Han sitter der og vet at Han har kastet blår i øynene på de yngste: Ved å fortie deler av sannheten, har Han overtalt dem til å delta i et gigantisk arbeide, med løfte om at de vil seire, og så kan muligens utgangen bli millioner av år med lidelse for hele menneskeheten? Det er selvfølgelig totalt utenkelig at noe slikt skulle være tilfelle. Gud lovet de yngste seier, og Han lovet dem at lysere tider ville opprinne for dem alle, det ville Han selvfølgelig aldri ha gjort dersom det var bare den minste lille mulighet for at hele planen ville ende i total katastrofe for menneskeheten!

Det finnes i det hele tatt ikke noen informasjon i VmL om at Guds løfte om at lysere og renere tider snart ville opprinne for alle, var knyttet til spesielle betingelser etter at Ardor var vunnet tilbake. Seieren i den åndelige verden var vunnet, lysere tider ville opprinne, og intet blir sagt om at disse lysere tidene hviler på at noen danske bisper skulle oppfylle et løfte som noen av dem ga før sine jordeliv.

Bispebrevet – Ardors gamle lære, nå i ny terminologi.

Det var på ingen måte første gangen Christian Jørgensen henvendte seg til Johanne Agerskov, da han sendte henne et brev etter å ha mottatt og lest Bispebrevet i februar 1938. Han hadde vært en nær venn av både herr og fru Agerskov gjennom en årrekke, og han var den aller første Johanne Agerskov skrev til for å fortelle at hennes mann hadde gått bort i 1933, fordi Michael Agerskov hadde bedt henne om det. Og i tilfellet Jørgensen er det meget interessant å legge seg på minnet hva som står i Supplement I om hvorfor man fra oversanselig side ønsket å utgi to supplementer til VmL. Til tross for at de yngste hadde ledet de opprinnelige seks seansedeltagernes tanker inn på de spørsmålene de ønsket at de skulle stille i forbindelse med VmL, var det likevel mange spørsmål de yngste ønsket medtatt i VmL, men som det ikke hadde lyktes å fremkalle i deltagernes tanker. Etter at VmL utkom, og ble lest og fanget interessen til forskjellige mennesker, avtalte de yngste å lede noen av disse menneskenes tanker inn på de ønskede spørsmålene, slik at de kunne stille spørsmålene gjennom Johanne Agerskov. Christian Jørgensen må åpenbart ha vært en av dem som på denne måten ble et ”redskap” for de yngste, for da han fikk høre at det manglet spørsmål til å få utgitt et supplement II, sendte han inn ikke mindre enn 21 spørsmål på en gang, og så vidt jeg vet ble alle spørsmålene hans besvart av Leo, selv om en av besvarelsene ikke kom med i Supplement II. Det må bety at hans spørsmål må ha vært av god kvalitet, for både Johanne Agerskov og de yngste beklaget seg over at de fikk inn en del spørsmål, som spørsmålsstilleren meget lett kunne ha funnet svaret på ved å lese i VmL, og disse ble oftest forkastet. Men det er altså all grunn til å anta at Christian Jørgensen var en av de yngstes medarbeidere i 1929! Han ga også pengestøtte til utgivelsen av Supplement II!

Om vi tenker oss muligheten av at Johanne Agerskov virkelig ble ført bak lyset av en av de eldste da hun ble diktert Bispebrevet, hva skulle de yngste eventuelt ha foretatt seg for å gjøre henne oppmerksom på det? Jo, selvfølgelig – om det ikke lyktes dem å få kontakt med Johanne Agerskov selv, etter at brevet var utgitt, kunne de selvfølgelig ha gjort det samme som i tilfellet med Supplementene; de kunne ha forsøkt å vekke opp en av dem de tidligere hadde hatt kontakt med gjennom tankeinspirasjon! Personlig er jeg overbevist om at Christian Jørgensen, og sikkert flere andre, ble tankemessig påvirket de yngste, og av dem inspirert til å kontakte fru Agerskov for om mulig å få stanset utbredelsen av Bispebrevet! Hva ellers kunne de yngste foreta seg? Hva gjorde man i gamle dager da folk bare hadde en telefon i hjemmet, og man ikke klarte å få kontakt med dem for å gi en livsviktig beskjed? Jo, man ringte naboen i stedet, og ba dem om å formidle beskjed. Nøyaktig det samme gjorde de yngste i 1938 etter min oppfatning! Og Jørgensen var altså ikke en hvem som helst: Han var en varm forsvarer av VmL, han var en meget nær og god venn og fortrolig, og han hadde også tidligere blitt anvendt av de yngste. Men, dessverre, i stedet for å lytte til sin venns innvendinger, ble både Inger og Johanne mektig provosert av at han ikke automatisk godtok alt de skrev for å overbevise ham om brevets riktighet, og de endte altså med å bryte all kontakt med ham – tydeligvis dypt inspirert av Bispebrevets ”Gud”.

Johanne Agerskovs søster, Emma Mathiesen, som også var en meget varm tilhenger av VmL, og som også stilte spørsmål til Supplementene og således ble anvendt av de yngste, korresponderte også med Jørgensen, og disse brevene er en viktig kilde til vår kjenneskap til noe av det som skjedde i 1938. Emma Mathiesen skrev på dette tidspunktet til Jørgensen og fortalte at de i familien var forundret over at søsteren stadig var i live, da hennes sykdom hadde trettet henne ut og plaget henne gjennom så mange år, og hun også var nedslitt av å måtte pleie sin mann under hans sykdom, som varte i flere år, og som gradvis lammet ham. Virker det realistisk å tro, at en kvinne som var utslitt og nedbrutt av sykdom i en slik grad at vedkommendes familie synes det er et under at hun fremdeles var i live, skulle kunne være et ufeilbarlig medium?

I et av brevene til Jørgensen skriver Emma Mathiesen at det var meget leit at søsteren ikke hadde villet lytte til kanskje den eneste personen som kunne ha hjulpet henne med å avsløre falskneriet i 1938! Av og til er det god grunn til å lytte til dem som våger å si sin mening direkte, og ikke kun lytte til dem som snakker en etter munnen! Men i 1938 hadde fru Agerskov opparbeidet seg en slik posisjon blant VmL tilhengerne, at myten om hennes ufeilbarlighet var vel etablert. Historien er full av katastrofale hendelser som kunne ha vært unngått, dersom folk hadde våget å si sin ærlige mening til høyt respekterte personer, og dersom de som hadde en høy posisjon (hva med f. eks. eksempel kapteinen på Titanic?) hadde valgt å lytte til dem som våget å si dem imot. Det finnes så mange god eksempler.

I sin korrespondanse med frk og fru Agerskov var Christian Jørgensen meget nøye med å påpeke at hans vanskelighet med å akseptere at Bispebrevet var i overensstemmelse med den Gud han kjente fra VmL selvfølgelig ikke medførte at han på noen måte mente å mistenkeliggjøre Johanne Agerskov eller stille spørsmålstegn ved hennes hederlighet. Som svar på dette, presenterte Inger Agerskov en lengre tankerekke som logisk skulle bevise at det å tro at Johanne Agerskov kunne bli villedet av en av de eldste, var ensbetydende med å beskylde henne for å være uredelig. Dette fordi Johanne Agerskov ikke kunne villedes av noen av de eldste – hun var uangripelig fra mørket. Her lanserte Inger Agerskov for første gang dogmet eller myten om Johanne Agerskov som det ufeilbarlige medium, et dogme som fremdeles har stor tilslutning i Danmark! I mine øyne er riktigheten av dette dogmet like sannsynlig som at Jesus ble født av en jomfru, eller at Jesus var et syndfritt menneske! Vi vet fra VmL at Jesus ble født som følge av et helt normalt samvær mellom kvinne og mann, og han var heller ikke feilfri – hva selvfølgelig heller ikke Johanne Agerskov var. I det hele tatt finnes der mange slående likheter mellom dogmene i Kristendommen, og de mytene som etter hvert har vokst frem rundt Johanne Agerskov og VmL. Troen på frelse ved troen alene og Jesus som det syndefrie menneske, den ufrelstes evige pinsler i helvete ligger farlig tett opp til myten om at det kun er troen på VmL som kan frelse verden fra mørket, Johanne Agerskov som det feilfrie medium og Gud som kan tenkes å ville bryte all forbindelse med menneskeheten, muligens for millioner av år. Og grunnen til at dogmene ligger så tett opp til hverandre er selvfølgelig at de stammer fra samme kilde – nemlig Ardors tankeverden! Det at man har klart å avsløre en av de eldste, slik Michael Agerskov forteller i Nogle psykiske Oplevelser at Johanne gjorde ved ett tilfelle, gjør selvfølgelig ikke at man for all fremtid så å si er vaksinert mot å bli ført bak lyset. Å tro noe slikt er fritt oppspinn, og har intet grunnlag i VmL! Mørket angrep Jesus uavbrutt, og hvorfor skulle ikke Johanne Agerskov oppleve det samme? Ardor var riktignok vendt om, men eteropptegnelsene var fremdeles virksomme og mange av de eldste var fremdeles mørkets tjenere! Og hvorfor er det så viktig for enkelte å holde fast ved myten om at Johanne Agerskov var ufeilbarlig? Selvfølgelig fordi hun i deres øyne er garantisten for at alt som står i Bispebrevet er sannheten.

Hva bidrar til å skape persondyrkelse?

I denne sammenhengen vil jeg også gjerne knytte noen kommentarer til den utbredte oppfatningen at det fører til persondyrkelse av Johanne Agerskov, dersom det finnes portretter av henne, og at man overhode ikke bør interesserer seg for henne som person. Jeg er fullt klar over at det foreligger en bevitnelse fra Børge Brønnum, om at han deltok i å utrydde alle Johanne Agerskovs bilder før hun døde. Men her har vi også å gjøre med myter, for historien omkring ødeleggelsen av disse bildene er ukjent for de aller fleste, og de som kjenner til hva som egentlig foregikk, har ikke villet fortelle det. Men myten går i hvert fall ut på at det var fra oversanselig side at fru Agerskov ble bedt om å ødelegge alle sine bilder av seg selv og sin mann, slik at hun ikke skulle bli utsatt for persondyrkelse i fremtiden. Her er for det første å si det, at Michael Agerskov ikke kan ha deltatt i denne utryddelsen av bilder, for han lot seg avfotografere på et offentlig foto senest i forbindelse med et jubileum på Marie Kruses Skole ikke lenge før sin død i 1933. Bildet kan ses i en jubileumsbok for skolen, og der oppgis det at det er tatt i 1927, men etter Michael Agerskovs utseende å dømme, må det være tatt langt senere, kanskje omtrent da han avgikk i 1931. Det finnes altså et offentlig foto av Michael Agerskov fra 1931. Likeledes finnes det et offentlig foto av ham i 25 års jubileumsboken til den danske forfatterforeningen fra 1919. Dessuten finnes det offentlige fotos av Agerskovs i Det Kongelige Biblioteks billedsamling og i Heiberg-museet i Sogndal. Selv på begynnelsen av 1900-tallet ble folk ofte fotografert såpass mye, at det var helt nytteløst for Johanne Agerskov å forsøke å utrydde alle bilder av seg selv – til og med hennes datter hadde bilder av moren i sine album, som hun etterlot seg etter sin død. Og det mennesket som innleverte et forlovelsesbilde av Michael og Johanne fra ca 1898, og et fellesbilde av Johanne med alle søstrene, stemoren og svigersønnen Fritz August Bech og hans og en av søstrenes datter fra ca 1895, har sikkert levert fra seg bildet i god tro, ganske uvitende om at denne handlingen gjorde bildene til offentlig felleseie. Men bildene er altså offentlige, og har vært det sannsynligvis i mer enn 100 år! Bildet i Heiberg-museet i Oslo ble sannsynligvis innlevert til slektsforskeren Gert Heiberg, i forbindelse med hans arbeid med en bok om Heiberg-slekten som ble utgitt i 1907. (Johanne Agerskovs mor var en Heiberg – hennes pikenavn var Cathrine Georgia Heiberg).

Men det er også et meget betimelig spørsmål, synes jeg, å spørre om hva det egentlig er som bidrar til persondyrkelse? Fører det til persondyrkelse å vise ganske alminnelig historisk interesse for mennesker som deltok i et epokegjørende arbeid? Fører det f eks til persondyrkelse å skrive biografier over verdensberømte historiske personer? Selvsagt ikke. Det er ikke slik interesse som fører til mytedannelser og dyrkning av mennesker som helgener. Det som imidlertid fører til persondyrkelse, er tvert imot alle forsøk på å opphøye mennesker til å være noe mer enn bare et vanlig menneske – og det er faktisk det som foregår, når man slutter seg til troen på at Johanne Agerskov var et ufeilbarlig medium – da opphøyer man henne til noe nær en helgen, og dette sammen med hemmeligholdelse av helt vanlige biografieske opplysninger, ødeleggingen av bilder o. s. v. bidrar til å skape en mytisk, opphøyet figur, som står over vanlige mennesker. Mens derimot helt vanlig historisk forskning, som har som mål å gi en troverdig historisk fremstilling av sakens hendelser, bidrar til det motsatte av persondyrkelse – nemlig å vise mennesket nøyaktig slik det var – og dette inkluderer også å vise hvordan det så ut! Når mennesker ønsker å begynne å dyrke helgener, finnes det mange måter å gjøre det på, og det er på ingen måte avhengig av fotografier! Tenk bare på dyrkelsen av Jesus, med biter av korset, blod, biter av likkledet osv! Ja, det har vel skjedd mer dyrkelse gjennom historien, som har gått ut på å samle relikvier etter ”hellige” mennesker, enn å samle på fotografier? På slutten av Supplement II bes vi huske på at vi ikke skal gi mennesket Johanne Agerskov noen annen plass enn den hun fortjener, og skal noen takkes for at VmL kunne fremkomme på jorden så skal vi takke Gud og ikke henne. Ja, selvsagt skal vi det, Gud planla snarveien, som førte til at lyset kunne seire over mørket, og at den sanne historien om Gud og om menneskenes forhold til Ham kunne bli virkelighet på jorden! Men det står vel intet noe sted om at vi skal glemme alle de menneskene som bidro til at snarveien kunne bli en realitet? Det står vel intet sted at vi skal forsøke å utslette alt som har med de involverte menneskene å gjøre? Så lenge vi gjør oss klart at vår forsknings mål er å kunne dokumentere de rent historiske hendelsene, kan jeg ikke se noe galt i å lage biografier over Johanne og Michael Agerskov og de andre pionerene fra VmL-historien. Ja, jeg vil faktisk påstå at dette vil kunne bidra til å motvirke at de blir dyrket som helgener, fordi folk som leser om dem vil se, at de til tross for ekstraordinære evner på enkelte områder, kun var mennesker som alle oss andre, på godt og vondt! Jesus gjorde jo også faktisk feil av og til!

Har det forresten ikke slått dem som motsetter seg at det skal finnes portretter av Johanne Agerskov, hvor tett opptil muslimene de ligger i sin tilslutning til et forbud mot å avbilde profeten? Det burde være et tankekors, synes jeg! Men Bispebrevet viser med all tydelighet at opphøyelsen og glorifiseringen av Johanne Agerskov til å være feilfri, kommer i veien for fullt ut å fatte Guds kjærlighetsvesen, fordi synet på Johanne Agerskov som ufeilbarlig, gjør at man blir forpliktet til å godta Bispebrevet som sant, og dermed også forpliktet til å godta ”Bispebrevsguden” – den ”Guden” som benytter seg av utpresning og trusler for å oppnå sin vilje, som ikke evner å hjelpe menneskene før de aksepterer VmL, og aller verst: Som kan tenkes å forlate menneskene for en periode av flere millioner år for å la dem synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kan komme! Selv er jeg overbevist om at det var en av de eldste som tilvisket Johanne Agerskov at hun skulle brenne alle sine bilder! Destruksjon ligger ikke i lysets vesen – men i mørkets, og den eldste som inspirerte Johanne Agerskov til å brenne bildene, var nok til fulle klar over at dette kunne bidra ytterligere til å mystifisere Johanne Agerskov, og forhindre at det sanne menneskebildet av henne ble igjen på jorden etter hennes død. Derfor mener jeg bestemt at det er en lyshandling å publisere Johanne Agerskovs portrett sammen med hennes historiske biografi. Et ansikt å knytte et budskap til, har vist seg å ha enorm betydning for menneskers tillit til budskapet. Jeg så en gang et vitenskapsprogram om en gruppe forskere som ville undersøke i hvilken grad et budskap som ble markedsført med kun et symbol som varemerke kunne hevde seg i forhold til et budskap som ble markedsført av et menneske og med dette menneskets ansikt som varemerke. De lot to kampanjer med nøyaktig det samme innholdet, men den ene med et symbol som varemerke, og den andre med et ansikt, pågå over like lang tid, og det viste seg at interessen for budskapet hvor man kunne identifisere seg med et menneskelig ansikt fikk en overveldende mye større oppslutning, enn det budskapet som kun ble representert ved et symbol. Så til dem som er skeptiske til at man nå kan se Michael og Johanne Agerskovs og Rasmus Malling-Hansens ansikter offentliggjort på internett: Kan du tenke deg at det kan skade VmLs budskap, at disse menneskene knyttes til verket?  Nei, det tror jeg ikke mange kan mene, tvert imot.

I tillegg til å motvirke en eventuell persondyrking av Johanne Agerskov – eller av Michael Agerskov eller Rasmus Malling-Hansen for den del – mener jeg personlig meget bestemt, at en historisk forskning med det mål for øye å lage historiske biografier over VmLs ”fødselshjelpere”, der man ikke gjør annet enn å presentere dem som de menneskene de var, vil kunne bidra med en rekke meget positive bidrag i forhold til VmL. En ting er at biografiske presentasjoner av spennende mennesker som har hatt ekstraordinære opplevelser ofte fører til en øket interesse for disse menneskenes livsverk. En annen ting er at vi en gang i fremtiden, når VmL har blitt kjent blant et stort publikum, må regne med at journalister og forskere vil være svært interessert i å undersøke hva slags støpning de var av disse menneskene, som påsto at de arbeidet på oppdrag fra Gud, og at hvert ord de hadde utgitt var godkjent av Gud! Jeg kan saktens forstå at det kan være vanskelig å omstille seg for dem som ønsker å være lojal mot Johanne Agerskovs ønske om å ikke omtales som person, men dessverre er det jo ikke slik at man eier sitt eget ettermæle! Når journalistene en gang i fremtiden vil sette søkelys på VmLs ”fødselshjelpere”, vil det nok ikke nytte å hevde at nei, hun ville helst ikke omtales, så henne kan dere dessverre ikke skrive om. En journalist som lot seg avspise med et slikt svar, ville selvfølgelig være en elendig journalist – det er selvfølgelig hans rett og plikt å undersøke bakgrunnen for VmL den dagen VmL blir allemannseie. Johanne Agerskov var en meget sky person, som bare meget ugjerne beveget seg ute blant folk, og som unngikk sollyset så langt det var mulig, da hun mente det ødela hennes mediumitet. Familien forteller at hun helst oppholdt seg innendørs med alle gardiner trukket for – og dette er også en viktig årsak til at det eksisterer så få fotografier av henne – kun 11 kjente til nå, mens det av Michael Agerskov finnes ca 30. Men hun må nok også finne seg i å få satt historiens søkelys på seg, enten hun hadde ønsket det eller ikke. Slik er det for alle mennesker.

Selv har jeg interessert meg i meget stor grad for historisk forskning omkring tilblivelsen av VmL og de involverte menneskene, og jeg kan med meget stor tilfredshet si at all forskning så langt viser med all tydelighet at både Johanne og Michael Agerskov og Rasmus Malling-Hansen var meget solide, hederlige og fullt ut troverdige og sannferdige mennesker. Ja, ikke bare var de normalt hederlige og gode mennesker, men de var outstanding på de fleste av livets områder. Malling-Hansen var en meget, meget høyt elsket prest og forstander, som viet sitt liv til å hjelpe de aller svakeste, de døvstumme barna, samtidig som han selv arbeidet seg opp fra enkle kår til å bli en av Europas mest berømte oppfinnere og anerkjente vitenskapsmenn. Michael Agerskov kom fra en meget solid slekt, som i en lang årrekke virket som samfunnets byggere og støtter, og flere av hans nærmeste forfedre innehadde meget høyt betrodde stillinger innen tollvesenet, der ærlighet og pålitelighet var selve bærebjelken for tilliten til dem. Gjennom sin utdanning og sitt arbeid var Michael Agerskov selv en høyt betrodd mann, som lektor og som sensor ved lærerskoleeksamen i Danmark. Han hadde også en egen litterær produksjon, og skapte et lærerverk i dansk som var komplett fra 1. klasse og til og med den høyere utdanning, og som også ble bearbeidet til svensk. Johanne Agerskov selv var en meget ærekjær person, som aldri gikk på akkord med sin samvittighet. I følge henne selv hadde hun i bunn og grunn bare spesielle evner på ett eneste området, nemlig som medium, men hennes gudbenådede mediumistiske evner var til gjengjeld forfinet til det absolutt sublime. Bortsett fra dette, kunne hun være en svært bestemt kvinne, med meget sterke meninger om mangt og meget, og i familien var hun ikke kjent for sine diplomatiske evner, snarere tvert imot. Enda så mye jeg beundrer og elsker Johanne Agerskov for hennes gigantiske innsats i lysets tjeneste, kan jeg egentlig ikke se en eneste grunn til at man skal føle seg forpliktet til å følge det jordiske mennesket Johanne Agerskov i ett og alt hva hun sto for. Og i 1938 opplevde hun altså den dype skuffelsen at det ble stilt spørsmålstegn ved noe av det hun utga, i og med utsendelsen av "Et aabent Fellesbrev til Landets Bisper", som fra første stund skapte strid og splittelse. Men helt uomtvistelig er det i alle fall, at hun selv var overbevist om at også det var forfattet av lysets ånder, og hennes trofasthet og tillit til dem var beundringsverdig - helt til det siste.

Det er definitivt ikke den historiske forskningen som bidrar til en eventuell persondyrkelse av Johanne Agerskov! Men jeg er overbevist om at de eldste gjorde alt hva de kunne, gjennom tankepåvirkning, for å bidra til at Johanne Agerskov skulle bli en ny opphøyet helgenfigur, på linje med Jesus og middelalderens helgener, slik at troen på hennes ufeilbarlighet skulle stå i veien for menneskenes direkte kontakt til Gud, og også til deres samvittighet og deres egne frie vilje. Der Jesus hadde kommet til å stå i veien for Gud, ønsket de eldste å omskape ”den nye læren” i Vandrer mod Lyset! slik at Johanne Agerskov kunne få samme rollen som Jesus har blant kristne – opphøyet til status som ”syndfri”. Samtidig ønsket de også å opprettholde det falske bildet av Gud, som de hadde klart å skape i de forskjellige religionene – men nå spesialdesignet for fremtidige VmL-tilhengere! Derfor oppfant de og skapte ”Bispebrevsguden”!

"Malling-Hansen var en meget, meget høyt elsket prest og forstander, som viet sitt liv til å hjelpe de aller svakeste, de døvstumme barna, samtidig som han selv arbeidet seg opp fra enkle kår til å bli en av Europas mest berømte oppfinnere og anerkjente vitenskapsmenn." Copyright: Heiberg-museet i Sogndal, Norge

"Michael Agerskov kom fra en meget solid slekt, som i en lang årrekke virket som samfunnets byggere og støtter, og flere av hans nærmeste forfedre innehadde meget høyt betrodde stillinger innen tollvesenet, der ærlighet og pålitelighet var selve bærebjelken for tilliten til dem. Gjennom sin utdanning og sitt arbeid var Michael Agerskov selv en høyt betrodd mann, som lektor og som sensor ved lærerskoleeksamen i Danmark." Copyright: Det Kongelige Bibliotek

"Johanne Agerskov selv var en meget ærekjær person, som aldri gikk på akkord med sin samvittighet. I følge henne selv hadde hun i bunn og grunn bare spesielle evner på ett eneste området, nemlig som medium, men hennes gudbenådede mediumistiske evner var til gjengjeld forfinet til det absolutt sublime." Copyright: Privat

Myten om den ufeibarlige Johanne Agerskov står i veien for den sanne Gud.

Bestyrelsen i Selskabet til VmLs Udbredelse var i 1938 sikre på at Gud ikke bønnhørte de kristnes bønner, fordi de ikke trodde på den rette Gud, men på en oppdiktet figur – krigsguden Jahve eller kristendommens treenige Gud, begge to oppdiktet av Ardor. Slik jeg ser det, gjorde bestyrelsen i selskapet nøyaktig det samme. De ga sin tilslutning til Bispebrevets ”Gud”, som i realiteten ikke er annet enn kristendommens ”Gud” i ny drakt – denne gangen tilpasset tilhengerne av Vandrer mod Lyset! Det går en klar linje fra krigsguden Jahve, via kristendommens treenige ”Gud” og til Bispebrevets arrogante men maktesløse, oppgitte og resignerte ”Gud”, som er i ferd med å oppgi det aller kjæreste han eier, og svikte alt det han lover i Vandrer mod Lyset! Hvilket paradoks at bestyrelsen av Selskabet til VmLs Udbredelse følte seg høyt hevet over den kristne kirke! Det er overhode ingen grunn til å tro at det var noen større sjanse for at Gud ville bønnhøre deres bønner, fremfor kirkens – man kunne nesten være fristet til å si: Tvert imot!

Det er også Inger Agerskov som lanserer det synspunktet at Christian Jørgensen ikke kunne forstå deres utlegninger av Bispebrevet, fordi han ikke ville forstå dem. Igjen – hvilket hovmod! Tanken på at Christian Jørgensen ikke kunne forstå deres utlegninger fordi de var ulogiske, uriktige og selvmotsigende kunne altså ikke falle Inger Agerskov i tankene – fordi de var fremsatt av den ufeilbarlige Johanne Agerskov.

Inger og Johanne Agerskov viser også i sin korrespondanse at de ikke forstår hva det vil si å tvile. De hevder nemlig at det er menneskets verste fiende, tvilen, som har rammet Christian Jørgensen. Men det er jo nettopp ikke tvilen som får Jørgensen til å stusse over noen formuleringer i Bispebrevet! Det som sies i VmL om at vi ikke må la tvilen forhindre oss i å snakke fritt ut fra vår samvittighet, er jo nøyaktig det Christian Jørgensen gjør når han setter spørsmålstegn ved om noen utsagn i Bispebrevet kan være forenlig med VmL! Jørgensens brev var overhode ikke preget av tvil da han henvendte seg til Johanne Agerskov i 1938 – hans henvendelse bar preg av en meget oppriktig bekymring fordi hans overbevisning fortalte ham at det er noe som ikke stemte! Det har intet med tvil å gjøre! Den formen for tvil som omtales i VmL, er når man stadig tilviskes fra sin samvittighet hva som er sannheten og hva man bør gjøre, men ikke våger å følge samvittigheten fordi man er naget av tvil, slik VmL forteller at Josef av Arimatea opplevde i sitt forhold til Jesus. Tvilen på om det virkelig kunne være tilfelle at Jesus var den lovede Messias, hindret ham i å feste full lit til Jesus, til tross for at hans samvittighet fortalte ham at Jesus var den lovede Messias. Dette har intet til felles med Christian Jørgensens reaksjon på Bispebrevet!

Jørgen Degn, medlem av Vandrer mod Lyset Fond og Forlag og administrator av sitt eget Vandrer mod Lyset Forum på internett er i sin artikkel, ”Bispebrevet – et historisk dokument”, opptatt av hvordan tvilen på Bispebrevets ekthet truer hele Vandrer mod Lyset:

”Tvivlen – den værste fjende: Der må ikke herske tvivl et eneste sekund – kun tillid. Ved ydre tegn vil tvivlen aldrig standse, men kun vokse sig end større, og da vil håbet og troen aldrig blive til vished. Begynder mennesket at tvivle om, at ledelsen har Guds tanke og villie til basis, drager tvivlen ganske mekanisk mørket til den pågældende, da tvivl bunder i mørkets forvirrende, nedaddragende kraft. F.eks. vil intet ondt (naboland) kunne ramme eet folk med fuld tillid til Gud (Vandrer mod Lyset! s. 311). Hvis vi tvivler på JA's uovertrufne mediumitet, vil tvivlen langsomt brede sig til at omfatte de øvrige værker. En forudsætning for at kunne stole på indholdet i VML, er jo netop en fuldkommen tillid til at lysets ånder stod bag de fremkomne budskaber. Den svageste tvivl, den mindste vaklen vil altid svække styrken af den lysbølge, der strømmer fra Gud til ethvert menneske (Vandrer mod Lyset! s. 210).”

Jørgen Degn hevder altså her, at en tvil på Johanne Agerskovs ufeilbarlighet, uavvendelig vil bre seg til en tvil på hele VmLs ekthet. Men her går jo Jørgen Degn mot det Michael Agerskov skriver i forordet til VmL om hvordan Gud ønsker at vi mennesker skal forholde oss til VmL. Der sier nemlig Michael Agerskov at vi ikke skal dømme Vandrer mod Lyset før vi har lest hele verket, og så skal vi stille det for vår samvittighets domstol. Jørgen Degn mener altså vi skal gjøre det motsatte når det gjelder hva som er fremkommet gjennom mediet Johanne Agerskov - utgangspunktet når vi leser bør være at alt hun mottok var sant, og den minste tvil om hennes ufeilbarlighet vil kunne føre til at vi kan begynne å tvile på alt hun mottok. Troen på Johanne Agerskovs ufeilbarlighet gjør altså at Jørgen Degn indirekte råder oss til å oppgi det som er vår soleklare rett, ja ikke bare vår rett, men vår plikt, til å vurdere ethvert skrift ut fra vår samvittighet og vår frie tanke. Dersom vi uten først å undersøke sannheten i det, godtar at alt Johanne Agerskov utga automatisk må være sant, går vi i realiteten mot det guddommelige i oss selv, for det er Gud som har gitt oss vår samvittighet til å dømme etter.

Den holdningen til hvordan vi bør forholde oss til Johanne Agerskov som Jørgen Degn her forfekter, viser etter min mening at troen på hennes ufeilbarlighet i virkeligheten er en trussel mot menneskenes mulighet til å finne sannheten om Gud, fordi troen på hennes ufeilbarlighet settes over vår egen samvittighet. Den tvil Jørgen Degn her beskriver er forresten noe jeg personlig ikke kan kjenne meg igjen i – jeg avviser Bispebrevet ut fra en fast overbevisning om at brevet strider mot VmL, og således ikke kan stamme fra samme kilde. Det er min samvittighet som forteller meg at brevet ikke er ekte! Likeledes slutter jeg meg til VmL ut fra en fast overbevisning om at verket er sannheten fra Gud! Det er ingen tvil inne i bildet overhode.

Den som ikke våger å sette Bispebrevet for sin samvittighets domstol fordi han frykter at han skal finne noe som kan få ham til å tvile, og som dermed vil true troen på resten av VmL, har i realiteten frasagt seg sin gudegitte rett til selv å avgjøre hva som er riktig og hva som er galt. Åndelig sett vil vedkommende alltid forbli et lydig barn, uten mulighet til å vokse i åndelig modenhet! Det er definitivt ikke det Gud ønsker av oss! Har man som utgangspunkt, at alt Johanne Agerskov utga var sannheten fra Gud, ikke fordi man har gjennomgått det hele, og funnet det i overensstemmelse med sannheten, men fordi det er utgitt av den ufeilbarlige Johanne Agerskov, kunne jo Johanne Agerskov i realiteten ha utgitt hva det skulle være, og hennes tilhengere ville akseptere hvert ord som om det var diktert av Gud – for de har frasagt seg sin rett til å følge sin samvittighet i frykt for å begynne å tvile. Men Christian Jørgensen valgte å lytte til sin samvittighet og si fra i 1938. Men dessverre, den eneste personen som våget å henvende seg til Johanne Agerskov for å få henne til å hjelpe ham å forstå det som han fant ikke kunne være i overensstemmelse med sannheten, Christian Jørgensen, ble frosset ut og isolert fra "det gode selskap", fordi han ikke kunne godta hennes ufeilbarlighet!

Kan all forbindelse bety noe annet enn all forbindelse?

Den mest kontroversielle påstanden i Bispebrevet er den at Gud kanskje vil bryte all forbindelse med menneskeheten, kanskje for flere millioner år, for å la dem synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger de kan komme, slik at Gud og de yngste kan begynne helt forfra. Men det står også at Gud ikke formår å hjelpe menneskeheten før hans budskap er knesatt som sannheten. Den nøyaktige ordlyden er slik:

”Nu er Tiden inde, nu maa I afgøre, om I vil holde eders Løfte til vor Fader - eller om I haanligt vil vende eder bort fra Ham og fra Hans Henvendelse. Men husk, at Gud ikke i Længden kan udholde at følge det, der sker i den jordiske Verden. Millioner af Menneskers Lidelser og Elendighed har fremkaldt en uendelig Sorg i Hans Sind. Han længes inderligt efter at kunne bringe Hjælp og Fred til de lidende Mennesker. Men Han formaar det ikke, førend I har knæsat Hans Budskab. 0g vil I ikke gøre det, da maa Han, muligvis, for lange, lange Tider afbryde al Forbindelse med Menneskeheden-maaske i Aarmillioner - indtil Menneskene er kommet saa dybt ned i Mørke, Synd, og Ugerninger, at Han ved sine Udsendinge kan begynde - helt forfra - et nyt Forsøg paa at lede dem ud af Mørket, fremad mod Lyset!”

Det som forundrer meg, er at det ikke synes å være noen særlig utbredt oppfatning, at det som det her advares mot, noensinne er kommet til virkelighet. På meg virker det ganske merkelig, at Gud ikke på det nåværende tidspunkt har avbrutt all forbindelse, og at han ikke for lengst har sluttet å hjelpe menneskene, for det som er selve forutsetningen for å unngå at dette skulle skje, at den danske kirken ble reformert på grunnlag av VmL – det skjedde jo ikke i 1938, og det har heller ikke skjedd til dags dato!  Hvorfor har ikke Gud så brutt forbindelsen?

Gud sier at han ikke formår å hjelpe menneskene før VmL er akseptert, men likevel har han fortsatt å hjelpe oss? Vel, det må jo bli opp til de som forsvarer Bispebrevet å forklare dette. Jeg kan bare konstatere at de fryktelige spådommene i Bispebrevet ikke har blitt oppfylt, og menneskeheten går definitivt fremover, til tross for at det er en lang vei å gå ennå, før alle problemer er løst, men Guds mølle maler langsomt, men sikkert! Det er altså all grunn til å fastslå, at det Gud lovet de yngste før de påbegynte snarveien, har gått i oppfyllelse, lysere og renere tider er i ferd med å opprinne for oss alle, og Bispebrevets dystre spådommer, eller trusler, har vist seg å være ikke noe annet enn tomme trusler, som selvfølgelig ikke kan stamme fra Gud!

Det har vært og er en viss uenighet om også den lysstrømmen vi alle mottar fra Gud fra unnfangelsen av, er inkludert når Gud kan tenkes å avbryte all forbindelse med oss. I sin artikkel, ”Bispebrevet – et historisk dokument”, forsøker Jørgen Degn å sannsynliggjøre at lysstrømmen vil bli opprettholdt, til tross for at all forbindelse brytes. Han skriver:

”I BB anføres det, at Gud "muligvis, for lange, lange Tider (må) afbryde al Forbindelse med Menneskeheden - maaske i Aarmillioner". Hvad menes der egentligt med betegnelsen "forbindelse". I følge Politikens nudanske ordbog, anvendes begrebet "forbindelse" i tilfælde hvor der sker en bidirektionel udveksling imellem to forskellige lokaliteter, altså i tilfælde hvor noget transporteres mellem to steder f.eks. ved hjælp af veje eller ledninger.

I Bispebrevets tekst præciseres begrebet faktisk i den efterfølgende sætning i samme afsnit, hvor det anføres at der specifikt tænkes på inkarnationen af Guds "Udsendinge" (et forhold der klart opfylder kriterierne for "bidirektionel udveksling"). Muligheden for at pausere/ophøre med inkarnationen af de Yngste, er allerede omtalt i oversigten til Vandrer mod Lyset!: "Hvis det i Fremtiden blev saaledes, at de Yngste alle som een pludselig ophørte med at lade sig inkarnere, vilde derfor en almindelig Stagnation blive Resultatet". Men fra Vandrer mod Lyset! ved vi at betegnelsen også ofte anvendes, om de intuitive tankeforbindelser som man må formode også er omfattet. Et andet eksempel er forbindelsen mellem mellem ånden og det jordiske legeme som også må klassificeres som 'bidirektionel'.

Nogen har givet udtryk for, at den guddommelige strøm der beriger menneskeånden ved hver ny inkarnation, også er omfattet af begrebet forbindelse. Men ifølge nudansk ordbog, anvendes betegnelsen "strøm" om en monodirektionel bevægelse i én bestemt retning, hvorfor ordet bestemt ikke er synonymt med begrebet "forbindelse". Jeg mener således ikke at en mulig afbrydelse af "forbindelsen" ville komme til at omfatte denne guddommelige strøm, der formentligt strømmer helt automatisk. I den forbindelse må man huske at hverken inkarnationerne af de Yngste eller oprettelsen af tankeforbindelser sker automatisk.

I Vandrer mod Lyset! på s. 161 omtales ”den afbrudte Forbindelse” og en samhørende fodnote henviser entydigt til de Yngstes inkarnationer. På s. 121 i Spørgsmål og Svar-II gives eksempler på at de inkarnerede Yngste ikke er brugbare i deres gerning og dermed bliver overflødige. Når de menneskeliggjorte Ældstes overmagt blev for stor, måtte de Yngste trække sig tilbage (Vandrer mod Lyset! s. 297), flere af de Yngste blev ... vildledte af den Ældste ... så de kæmpede imod lyset (Vandrer mod Lyset! s. 299), gjorde altså større skade end gavn.”

Jørgen Degn har altså funnet en definisjon i Politikens nudanske ordbog, der ordet forbindelse brukes om tilfeller der noe transporteres i begge retninger mellom to steder, mens ordet strøm betyr en bevegelse i en bestemt retning. Av det slutter han at det som sies i VmL om at Gud vil avbryte all forbindelse ikke kan innebære en avbrytelse av den lysstrømmen Gud kontinuerlig lar tilflyte den enkelte helt fra unnfangelsen av, fordi den kun har en retning, fra Gud og til oss.

For det første gjelder de to definisjonene det her er tale om, meget trivielle, hverdagslige ting, og forfatterne av denne ordboken har selvfølgelig ikke hatt en guddommelig forbindelse mellom Gud og mennesket i tankene da han laget definisjonene. Det kan derfor virke noe søkt å sammenholde en definisjon som gjelder transport av varer, med en definisjon som gjelder elektrisk strøm for å bevise at den guddommelige lysstrøm ikke kan være inkludert i begrepet forbindelse. Men Jørgen Degn mener altså å kunne bevise at begrepet lysstrøm ikke kan være ment å være en del av begrepet forbindelse, fordi begrepet strøm, kun gjelder bevegelse i en retning, mens begrepet forbindelse gjelder bevegelse i begge retninger. Og det kan jo virke besnærende. I så fall betyr den omstridte setningen, at Gud bryter all forbindelse som er dobbeltrettet, altså går begge veier, mens han opprettholder den forbindelsen som er ensrettet, og som altså kun går i den ene retningen. Men er ikke det litt selvmotsigende? Dersom Gud vil avbryte all forbindelse som går i begge retninger, gjør Han det ikke da umulig at det være noen forbindelse bare den ene retningen? Han har jo stengt av for begge retningene?

Og dersom vi skal følge Jørgen Degns logikk, vil ikke det si at selv om det ikke er noen forbindelse mellom punkt A og punkt B, så kan det likevel gå strøm fra punkt A til punkt B! Men: Om det ikke er noen forbindelse, kan det da gå noen strøm? Kan man ha strømforbindelse i et hus, uten at man har montert en forbindelse, i form av ledninger? Nei, selvfølgelig ikke: For at det skal kunne gå strøm, må det være en forbindelse!

All forbindelse kan selvfølgelig ikke bety annet enn all forbindelse, og ingen forbindelse kan ikke bety noe annet enn ingen forbindelse. Kan man forestille seg at det en dag ble opplyst fra jernbanen, at ”i dag er det ingen forbindelse på våre jernbaner – det vil si at togene kun går den ene veien, og ikke tilbake igjen”? Selvfølgelig ikke, fordi det strider mot all sunn fornuft!

For å sannsynliggjøre at de yngste kan tenkes å ville avslutte sine inkarnasjoner på jorden, påpeker Jørgen Degn at det står nevnt i VmL hva som ville skje dersom de yngste sluttet å inkarnere blant menneskene. Men her er det viktig å fastholde hva den egentlige hensikten med å fortelle hva som eventuelt ville skje, dersom de yngste alle som en avsluttet sine inkarnasjoner: Jo, hensikten er å fortelle at da ville i løpet av bare noen århundrer menneskeheten synke ned på det stadiet de sto før de yngste påbegynte sine inkarnasjoner. Men i den sammenhengen dette omtales, er ikke en slik avbrytelse av de yngstes inkarnasjoner nevnt som en eventualitet, det er kun omtalt for å tydeliggjøre hvor mye de yngstes inkarnasjoner betyr for menneskesamfunnet, og hvor raskt det ville gå nedover med oss, dersom de yngste avsluttet sine inkarnasjoner.

Det som sies i Supplement II, om at noen av de yngste på 1900-tallet hadde gjort en dårlig jobb som menneskehetens ledere, og at de ville bli byttet ut med noen andre av de yngste, har jo heller intet med at inkarnasjonene skal avsluttes å gjøre, kun at noen av de yngste byttes ut med noen andre – altså intet opphør i inkarnasjonene for alle de yngste!

Det siste eksempelet Jørgen henviser til: At de yngste ved enkelte tilfeller har sluttet å la seg inkarnere visse steder, må jeg også si er misvisende i denne sammenhengen. I det tilfellen Jørgen Degn henviser til, hvor de yngste har trukket seg tilbake fra visse områder, er det ikke tale om at de yngste har valgt å avslutte sine inkarnasjoner helt og holdent, kun at de ved noen tilfeller i historien har valgt å trekke seg tilbake fra ett bestemt område fordi de eldste hadde gjort så store skader, at utsiktene til fremgang der var blitt dårlige. De yngste valgte derfor å fortsette sine inkarnasjoner andre steder!

At Gud eller de yngste noensinne vil avbryte all forbindelse med menneskene blir aldri nevnt som en mulighet i VmL! Tvert imot! Her er Bispebrevet totalt på villspor – heldigvis!

Mitt håp!

Det er mitt håp at jeg gjennom denne artikkelen skal kunne nå frem til så mange som mulig med det som er mitt budskap, og budskapet er at vi som elsker VmL og de tilhørende verker, så snart som mulig, i fellesskap, søker å rense ut det i vår tro på Vandrer mod Lyset! som ikke er i overensstemmelse med de opprinnelige verkene, som etter min mening er: ”Hilsen til Danmark”, ”Vandrer mod Lyset!” med supplementer og ”Forsoningslærern og Genveien”. Det var disse tre verkene den oversanselige verden forutså at Johanne Agerskov skulle motta da kontakten med henne ble etablert i 1908, og det er kun disse tre verkene den oversanselige verden tar fullt ansvar for. De yngste lovet dessuten at kontakten til mediet Johanne Agerskov skulle opprettholdes, om nødvendig frem til hennes dødsdag, men det var kun for å yte hjelp til å forsvare verkene mot eventuelle angrep – det er ikke nevnt noen steder at fru Agerskov skulle motta et helt nytt verk i 1938, og særlig ikke et verk som inneholdt helt nye tanker, som ikke tidligere hadde vært nevnt noe sted i de ”tre fruktene”, som de opprinnelige tre verkene symbolsk ble kalt. Samtidig håper jeg at vi, i fellesskap, kan forsøke å rense ut de mytene og dogmene som har rukket å vokse frem i løpet av den korte tiden verkene har eksistert, og som åpenbart er menneskeskapt.

Og idet jeg ber Gud om å bistå oss alle, avslutter jeg denne artikkelen.

Oslo, 26.04.09

Sverre Avnskog

Ønsker du å laste ned artikkelen i utskriftsvennlig word-format, klikk her.