Hvem forfattet

Bispebrevet?

Peter Wemmelund må helt klart ha vært en av de Yngste, som før sin inkarnasjon hadde lovet å støtte Vml, og det samme gjaldt to andre danske prester, Thorvald Kierkegaard og Hans Martensen-Larsen. Martensen-Larsen var barnebarn av den kraftfulle danske biskoben over Sjælland, Hans Lassen Martensen, 1808-1884, og gjennom Martensen-Larsens skrifter går det frem at han som ung følte et meget sterkt kall til å vie sitt liv til å fremme den sanne kristendom. Men han fant tydeligvis ikke klarhet i sin tanker, ble sterkt plaget av tvil, og gjennomgikk som ung mann en alvorlig religiøs krise, som gjorde at han holdt seg borte fra sin prestegjerning i et halvt år. Men han gjenfant sin tro, og gikk tilbake til sitt arbeid som prest. Men det var tydelig at hans sinn stadig beskjeftiget seg med ulike oversanselige fenomener, og i 1922 utga han sin bok Spiritismen Blændværk og Sjæledybets Gåder, der han bl a omtalte Vandrer mod Lyset. Det er tydelig at han hadde opplevd et sterkt behov for å finne en måte å forholde seg til oversanselige fenomener, men det kan synes som om Martensen-Larsen hadde søkt tilflukt i den dogmatisk kristendommen, og fremhevet selve troen som målet, og troens inderlighet skulle etter hans mening være det som ga menneskene den trøst de behøver, og er troen fast nok, vil ethvert behov for å "tale med de døde" bortfalle av seg selv. Han var således sterkt forutinntatt, og avviste i sin bok all spitirisme utfra et forhåndspostulat om at intet annet enn troen kan gi mennesket trøst og styrke. Men i sin avvisning av alle spirituelle fenomener, kom dessverre Martensen-Larsen også til å avvise det han var sendt til jorden for å forsvare, nemlig det budskapet som fremkom i Vandrer mod Lyset! Og hans sterkeste ankepunkt var selve måten verket var fremkommet på, og han hadde tydeligvis ikke satt seg inn i hele den boken han avviste. Han omtalte VmL kun i et meget lite kapittel, og hans omtale fortoner seg mer som et lite referat av første del av verket, enn som en fordømmelse. Tonen er refererende, om enn noe ironisk. Han var også i kontakt med Johanne og Michael angående enkelte detaljer vedrørende hvilke begreper som best dekket fremkomsten av VmLs - automatskrift eller clairaudianse, men kom ikke til noen forståelse med Agerskov'ene.

Men Martensen-Larsen fremstår i alt han skriver som en dannet og vennlig mann, og han avviser ikke totalt at det kan fremkomme forbindelser med de døde som han ikke kan forklare, og i samtaler med forfatteren Chr Jørgensen hevdet han senere at han trodde at Michael og Johanne Agerskov var ærlige mennesker, som hadde formidlet sine opplevelser så godt de hadde kunnet. (Som en kuriositet, kan jeg nevne at Rasmus Malling-Hansen i 1888 var i kontakt med den danske billedhuggeren Th. Stein, for å bestille en byste av den gamle biskop Martensen, så kontakten hadde tydelig vært til stede også i den foregående generasjon.)

Det er lett å få sympati med en mann som Martensen-Larsen, synes jeg. Han har tydeligvis hatt de aller beste intensjoner om å være et levende vitne for den sanne kristendommen, men ble rammet av en av menneskets verste fiende - tvilen. Og når man leser hans skrifter, er det nesten som man fornemmer at han ikke makter å slippe nye tanker inn i sitt sinn, av frykt for å miste sitt fotfeste, slik han en gang gjorde i sin ungdom. Jeg tror det må ha vært grunnen til at han ikke en gang sprettet opp mer enn første del av sitt eksemplar av VmL - angsten for å miste sin tro. Derfor gjorde han som så mange av de Yngste har gjort både før og etter ham - han forsvarte med all sin kraft det han var kommet for å bekjempe. Og jeg kan så levende forestille meg hans sorg da han vendte tilbake til sfærene, og det gikk opp for ham hva som hadde skjedd, og at han hadde mislyktes. Jeg er sikker på at Gud straks ga ham sin tilgivelse, og bidro til å "bygge" ham opp igjen, for etter en kort hviletid å ta fatt på sitt arbeid igjen som en av menneskehetens ledere!

Bispebrevets hevngjerrige "Gud", som hevdes å ville "brennmerke" slike som Martensen-Larsen - stemple ham som "veiet og funnet for lett", utsette ham for årmillioners lidelser, og på grunn av hans  "unnlatelsessynd" kanskje forlate menneskeheten for årmillioner - denne "Gud" har intet med den sanne, allkjærlige og allmektige Gud å gjøre. Den sanne Gud er alltid parat til å gi oss tilgivelse og trøst og til å hjelpe oss til å se framover og finne måter å gjenopprette våre "synder" på. Skulle Gud, for å gjøre byrden ennå større for et allerede lidende sinn, tråkke sine skapninger ned i elendighetens depresjon og lidelse hver gang de hadde feilet? Den som tror noe slikt - kjenner ikke Gud!

I følge I. P. Müllers bok, Blandt Engle og Djævle, fant et møte sted i 1932 i den Unitariske kirkes lokaler; mellom pastor Thorvald Kierkegaard, byfogd i Norge, Ludvig Dahl og Jørgen Peter Müller, verdensberømt dansk indrettsmann og pioner innen treningsmetoder. Og når man kjenner til hvilken rolle disse tre herrene hver på sin måte spilte i kampen mellom lyset og mørket, må dette møtet sies å ha vært både oppsiktsvekkende og skjebnetungt; her møttes - gjennom disse tre mennesker - de gode og onde åndskreftene som sto mot hverandre i tiden etter VmLs fremkomst. Thorvald Kierkegaard utbredte VmLs tanker i sin menighet uten å nevne verket ved navn, Ludvig Dahl var en iherdig talsmann for spiritualismen og den psykiske forskning, og uten og vite det, medspiller i de Eldstes velregisserte angrep på lysets sannheter, hva også i høyeste grad gjaldt for tredjemann, I. P. Müller, som var i full gang med sitt korstog mot Vandrer mod Lyset! - ledet av de Eldste.

Thorvald Kierkegaard var inkarnert i Danmark for å delta i reformasjonen av den danske kirke på grunnlag av VmL. Han hadde nær forbindelse med Agerskov'ene i åren mens de ulike delene av det som skulle bli VmL ble "diktert" til Johanne, og han kjente således mange av tankene i det endelige verket, og Johanne og Michael Agerskov må ha regnet ham som en ganske sikker talsmann for VmL. Da boken kom ut i 1920, hadde imidlertid Kierkegaard blitt pastor i den Unitariske kirke i Danmark, og for å holde menigheten sammen, ville ikke Kierkegaard gå ut med noen offentlig støtte til VmL. Karen Blixens moster, kalt Bess, var en meget sterk kvinne i menigheten, og hun var desidert imot VmL, og pastor Kierkegaard ville ikke bidra til splid, selv om andre medlemmer i menigheten var positive til VmL. Og om ikke Kierkegaard offentlig støttet VmL, var mange av tankene i hans prekener hentet fra verket, og man kan også spørre seg om ikke Johanne Agerskov var noe streng mot ham, da hun avkrevde ham et klart standpunkt. Det medførte nemlig at han trakk seg unna Agerskov'ene, og de mistet kontakten tidlig etter utgivelsen av VmL. Men manglende stillingtagen skulle vise seg å bli et problem for Kierkegaard, og han åpnet i 1932 sin kirke for byfogd Ludvig Dahl, som lenge hadde vakt oppsikt for sin forbindelse med de døde.

Ludvig Dahl var byfogd i Fredrikstad i Norge, var gift og hadde 4 barn. To av hans sønner, Ragnar og Ludvig, døde med ikke mange års mellomrom(i 1919 og 1924), og det viste seg snart etter den førstes død, at datteren, Ingeborg, som var gift Køber, hadde mediumistiske evner, og fikk kontakt med den avdøde sønnen - først gjennom bordseanser, deretter gjennom en såkalt planchette. Ingeborg falt i transe, og den avdøde Ragnar førte hennes hånd, som holdt rundt en svart trekant, fra bokstav til bokstav på en papp-plate med påtrykte bokstaver, slik at ord og setninger framkom. Jeg er ikke det minste i tvil om at Ludvig Dahl og hans families følte en oppriktige glede over å få kjennskap til at vår ånd lever videre etter døde, og for Ludvig Dahl gjorde denne "åpenbaring" tydeligvis så stort inntrykk på ham, at han ikke kunne tie, men ønsket å meddele sine medmennesker denne sannheten som han nå mente å kunne bevise. Den Dahlske familie hadde meget nære og kjærlige bånd, og i flere av sine bøker refererer Ludvig Dahl de ofte litt barnslige og naive "samtalene" mellom sønnen og de gjenlevende familemedlemmene. Man kan nesten ikke annet enn å se det sjarmerende i deres utveksling av kjærligheterklæringer. Og når så den neste sønnen døde noen år senere, varte det ikke lenge før også han kontaktet dem fra den andre siden, og gleden de alle viste over igjen være "sammen" er rørende.

Ludvig Dahl var en meget velutdannet og velformulert mann, som hadde mistet sin kristentro, da han ikke kunne godta de gamle dogmer bl a om Jesu' soningsdød. Han gjenfant nå sin tro, men i en fornyet form, og de tankene han presenterte i sine bøker, minner meget om VmLs tanker, og vi vet at både han og hans eldste sønn kjente til VmL. Ludvig Dahl satte seg nå fore å benytte sin families personlige opplevelser, som han oppfattet som et levende bevis på livet etter døden, til å formidle sin tro, og han ble en varm talsmann for spiritualismen, som han helst kalte det, og forfattet flere bøker, holdt foredrag og inviterte også andre til å overvære seanser med hans datter. Hans bøker er meget velskrevne og overbevisende - og det virker som om Ludvig Dahl var totalt uvitende om at han hadde blitt trukket inn i et livsfarlig spill, regissert av ondsinnene ånder, som etter hvert førte hele familien Dahl ut i den ytterste elendighet. Johanne Agerskov skrev flere brev til Ludvig Dahl, for å advare ham, og for om mulig å få ham til å forstå at det ikke var hans sønner han hadde kontakt med, men noen av de Eldste, men Dahl var urokkelig, og holdt fast på sin overbevsining, noe som skulle vise seg å bli svært sjebnesvangert for ham selv og hans familie.

Like før Jørgen Peter Müllers kone, Marie, døde i 1930, avtalte hun med sin mann at de skulle forsøke å opprette en forbindelse etter hennes død. Han oppsøkte derfor et medium, og ganske riktig, hans Misse befant seg på den andre siden, og ville gjerne tale med sin mann. Müller og hans kone hadde levd hele deres voksne liv i England, hvor han hadde etablert en klinikk hvor han praktiserte sine verdensberømte nye treningsmetoder. Müller var i sine yngre år en meget atletisk idrettsmann, som vant i alt 104 store titler i ulike idrettsgrener. Hans idrettskarriere og hans interesse for studier av klassisk gresk kunst var det som ledet ham inn på hans nyskapende prinsipper for fysisk trening, og han utviklet ulike øvelser som var beregnet for menigmann, og som skulle kunne gjennomføres på kun 15 minutter hver dag. Øvelsene involverte også pusteøvelser, og I. P. Müllers "My System" ble snart internasjonalt kjent, og han ble betraktet som mannen som fikk hele verden til å mosjonere. Han spilte også inn en stumfilm i 1911 der han selv praktiserte sitt system, og det finnes også bilder av ham der han utfører ulike øvelser. Bl. a. anbefalte han å avslutte all trening med å frottere hele kroppen med et håndkle, for å renske ut urenheter av kroppen. Han fremstår som en meget atletisk mann, og ser nærmest "gudelik" ut på enkelte fotografier.

I England var det et meget aktivt spiritistisk miljø, og i månedene før sin død var Misse blitt massert av en blind kvinne, som fortalte henne at hun helt sikkert kunne opprette kontakt med sin mann etter sin død. Og etter at kontakten mellom Müller og hans kone var etablert, varte det ikke lenge før samtalene involverte en hel del andre ånder. Ja, i årene utover på 1930-tallet ble Müller trukket inn i en verden av "gode" og "onde" ånder, og kunne føre lange samtaler med dem. Han hadde sterke mediumistiske evner, såkalt klarhørsel, og brukte også pendul til å påvise åndenes tilstedeværelse. I 1932 utga Müller beretningen om sine opplevelser med åndeverdenen i dagboksform i det todelte verket, Blandt Engle og Djævle. Jeg er ikke det minste i tvil om at samtlige av de ånder som befolket den åndeverden som I. P Müller kom i kontakt med, var av de Eldste, og dette har vi også Johanne Agerskovs ord for! Og det er meget interessant å konstatere den enorme forskjellen mellom disse åndenes fremtreden, og de som Luvig Dahl kom i kontakt med. Det synes meget tydelig, at de Eldste som opptrådte under jordiske seanser, hadde evnen til å fremstå med den helt spesielle karakter og personlighet, som gjorde at seansedeltagerne ville være villig til å akseptere deres tanker. I Ludvig Dahls tilfelle, fremsto de Eldste som nøyaktige kopier av Dahls avdøde sønner og andre slektninger, helt ned til den minste detalj - selv Ragnars hang til å bruke en foreldet og gammeldags ortografi, kopierte ånden som utga seg for å være ham, og i alle detaljer kunne åndene gjengi sannferdige detaljer fra sønnendes liv. Men flettet inn i deres meddelelser fra den oversanselige verden, fantes det usann informasjon, som falt seg så tilforlatelig og gled så godt inn i sammenhengen forøvrig, at ingen fant noen grunn til å stille spørsmål ved den, men som for oss som kjenner VmL, avslører seg som usannferdig, og kun egnet til å så forvirring om den oversanselige verden.

I I. P. Müllers tilfelle derimot, fremstår åndene i en helt annen forkledning. De fører et grovt språk, kommer med ufine personkarakteristikker og beskylder navngitte personer for å opptre løgnaktig, uten noen form for dokumentasjon. Organiseringen av åndeverdenen presenteres i en språkbruk som mest av alt minner om en militær organisasjon, og åndene presenteres som "Engleherre" 1, 2, 3...o. s. v. eller også som "vakthavende Engleherre". Her finnes ingen følelse av noe opphøyet og hellig - åndene fremstår som ufine, råbarkede karakterer, som banner og kommer med grove beskyldninger. Og Vandrer mod Lyset! og Johanne og Michael Agerskov er dem som det groveste skytset rettes mot. Bøkene utvikler seg etter hvert til å bli det reneste korstoget mot VmL, og "Engleherrene" priser til stadighet I. P. Müller for å være den høyt elskede og utvalgte - som skal lede an i avsløringen av VmL som djevelens verk! Aldri, hverken før eller senere, har noen kommet med så grove og sjofle anklager mot Johanne og Michael Agerskov, som beskyldes for bevisst å føre Djevelens sak på jorden, i et komplott for å gi ham makt over menneskene. En av Engleherrene påstår endog å kunne avlese Agerskov'enes tanker, og "avslører" overfor Müller, at de akter å gå til rettslige skritt for å få stanset ham. Alt presenteres uten forbehold, og uten noen form for dokumentasjon i Müllers bøker!

Forut for utgivelsen av "Blandt Engle og Djævle" kontaktet I. P. Müller Johanne og Michael Agerskov, med en forspørsel om å få være til stede når Johanne Agerskov mottok en meddelelse fra sin åndelige leder - og han lovet å bli en talsmann for VmL dersom et slikt møte kunne overbevise ham om at åndeforbindelsen var ekte. Her opptrådte Müller klart løgnaktig, for, under dekke av å være en potensiell støttespiller, å skaffe seg adgang til Johanne Agerskovs fortrolige kommunikasjon. På dette tidspunktet var han allerede i gang med å forfatte sine sjofle angrep på VmL. Fru Agerskov avviste et slikt møte, som hun gjorde med alle henvendelser om å overvære hennes møter med sin åndelige leder, men lot sin invitasjon til ham om å møte henne og hennes mann stå ved lag. Müller ønsket deretter et møte med offisielle representanter fra den danske kirke til stede, for at de kunne opptre som dommere i en kamp mellom Müllers og  Fru Agerskovs ånder - en kamp Müller var overbevist om at "hans" ånder ville gå seirende ut av, og avsløre at Agerskovs ånder var djevelens medhjelpere!

I "Blandt Engle og Djævle" kan vi lese om hvordan Müller kontaktet ulike representanter for den danske kirke, både bisper og prester, men ingen ønsket å delta som dommer i den ønskede "duell". På dette område vil jeg forøvrig påstå at Müllers verk er et verdifullt historisk dokument, da han gjengir meget detaljert sine møter med de ulike personene. Tatt i betraktning Müllers upålitelighet, må man dog ta det nødvendige forbehold at han kan ha gjengitt hendelsene usannferdig. Men det går tydelig frem at flere av de personene han oppsøker, har mottatt VmL fra Johanne og Michael Agerskov, for flere har bøkene i sine bokhyller, eller har sendt dem i retur. Men vi skjønner også at VmL på langt nær var den eneste bok de hadde fått tilsendt. Han forteller også om et møte med Knud Brønnum, der Brønnum i følge Müller hevdet å være uangripelig fra mørket, og Müller gjengir et brev som Viggo Prior sendte ham. (Viggo Prior og hans to brødre, Eric og Cay, var meget aktive VmL-forkjempere i Danmark og USA, og Cay Prior sto bak 1975-utgaven av den engelske oversettelsen).

Kun en person fant Müller, som sa seg villig til å delta som dommer over VmL, og de to hadde flere møter vedrørende saken, og vedkommende oppfordret Müller til på forhånd å utarbeide spørsmål, som Agerskov'ene kunne få anledning til å forberede seg på å besvare. Og hvem var det som meldte seg som villig til å delta på møtet mellom mannen som førte et korstog mot VmL, og "djevelens medarbeidere", Johanne og Michael Agerskov? Jo - som ved en skjebnens ironi - en av de Yngste som før sin inkarnasjon hadde lovet å opptre som talsmann for Vandrer mod lyset!; Thorvald Kierkegaard!

I sine bøker forteller Müller om sine møter med Kierkegaard, og også om det møtet som fant sted i 1932, i den Unitariske kirkes lokaler - som må sies å være et av de historisk mest fortettede møter som har funnet sted, med de ypperste representanter for lyset og for mørkets krefter: Thorvald Kierkegaard, mannen som i sine prekener benyttes seg av mange av tankene fra VmL - Ludvig Dahl, den kloke og verdige talsmannen for livet etter døden og Jesu' enkle kjærlighetslære, men som, ledet av de Eldste, var på full fart utfor stupet - og så denne atletiske idrettsmannen, verdensberømt for sine nyskapende treningsmetoder; mannen som fikk verden til å starte å mosjonere, dikteren, forfatteren, eneren på ethvert områder han deltok; nå i ledtog med de Eldste i deres korstog mot Vandrer mod Lyset! - Jørgen Peter Müller!

Hvilken seier for mørket!!

Men mørkets seire kan aldri bli annet enn midlertidige - i det lang løp vil alltid lyset seire - heldigvis. Fra oversanselig side må man ha vært fullstendig klar over at dersom ikke den danske kirken i løpet av fristen på to år, evnet å foreta den ønskede reformasjon på grunnlag av VmL, ville de personene som hadde lovet å følge sin samvittighet og stille seg i spissen for reformasjonen gradvis trekke mørket tettere om seg. For slik fungerer det i lyset - evner man ikke å følge samvittighetens røst, evner man ikke å velge lysets veg, vil man gradvis beseires av mørket. Og nettopp dette var det som skjedde i forhold til VmL. I stedet for at Vandrer mod Lyset! ble utbredt i følge lysets planer, kom verket inn under mørkets makt, og allerede i 1922 må det ha vært klart for lysets ånder at lyset, i form av Vml, ikke ville ha en sjanse til å seire så lenge de Eldste ennå var inkarnert på jorden, og Ardors eteropptegnelser fremdeles var i virksomhet. Mørkets angrep på dem som skulle ha være VmLs talsmenn lyktes fullt ut, og som den foreløbige kulminasjonen på mørkets seier over VmL, ble til slutt også verkets medium - kvinnen, som sammen med sin mann, i den totale tillit til lysets ledelse, gjennom den kjærlige bønnen for Ardor gjorde det mulig å bringe det sanne budskapet om Gud gjennom til jorden, overmannet av en av mørkets ånder, og utga et skrift som på viktige punkter sto i motsetning både til hva hun selv tidligere hadde hevdet i mange av sine brev, og som sådde alvorlig tvil om Guds vilje og evne til å stå ved sine løfter, gitt i VmL.

Men hvilken betydning hadde egentlig utgivelsen av Bispebrevet? Var det fremdeles en sjanse i 1938, dersom Bispebrevet aldri hadde utkommet, for at den danske kirken ville ha tatt til seg VmLs tanker? Mitt svar må bli et klart nei! Da Michael Agerskov utga de to supplementene i 1929 og 1930, var interessen i Danmark for VmL så godt som ikke-eksisterende. Spørgsmål og Svar I og II solgte i løpet av 1930-tallet gjennomsnittlig mindre enn 10 eksemplarer i året! Interessen var på et absolutt 0-punkt. Johanne Agerskov ville gjerne utgi en billig "folke-utgave" av VmL før sin død, men det bød på store problemer, da det gamle opplaget på langt nær var utsolgt, og man umulig kunne få et forlag til å satse den nødvendige kapital på å trykke opp et nytt opplag. Resultatet ble at Johanne Agerskov opptok et banklån og kjøpte opp restopplaget, og takket være en gave på 2000 kr samt et tilskudd på noen hundre kr fra pastor Peter Wemmelund, kunne teaterforlegger Sigurd Folmer-Hansen i 1939 utgi en relativt billig utgave av VmL. Og det er i forordet til denne 1939-utgaven at Johanne Agerskov skrev den omstridte setningen om at den som hevder at VmL kun er spiritisme, avslører hvilken åndelig kategori de selv tilhører overfor sine mere klartseende og forstående medmennesker. En setning ikke mye verdig den som mener å utbre lysets hellige sannheter! Men på dette tidspunkt var også Johanne Agerskov som menneske beseiret av mørket. Hun var meget syk og sterkt svekket, og hennes søster skrev i et brev til forfatteren Chr Jørgensen, at det var et under at hun fremdeles var i live. Og er man selv under mørkets innflytelse, har man ikke den nødvendige evnen til fullt ut å kunne skjelne mellom lysets og mørkets ånder.

Personlig er jeg tilbøyelig til å betrakte Bispebrevet som, foruten å være den midlertidige kulminasjon av mørkets seier over VmL, til også å være et personlig hevnoppgjør. En som hadde følt seg forurettet og ydmyket av Johanne Agerskov, ønsket å gi henne en endelig "nesestyver", gjennom å ydmyke og beseire henne og vise sin endelige makt! En med et meget sterkt utviklet konkurranseinstinkt - en som var vant til å vinne - vant til å være nummer en! Og hvordan kunne vedkommende bevise sin overlegne styrke bedre enn å få Johanne Agerskov selv til å spre mørkets tanker - til å gi mørket større makt?

Gjennom å studere de historiske hendelsene i Danmark på begynnelsen av 1900-tallet, kan man danne seg et godt inntrykk av hvordan de Eldste arbeidet - mørkets ånder som med alle midler ønsket å stanse VmL, og bringe verket inn under mørkets kontroll. Det gjaldt selvfølgelig å angripe hver enkelt person som hadde en misjon i forbindelse med utbredelsen direkte, for å gjøre vedkommende ute av stand til å gjennomføre sitt arbid. Sannsynligvis har de angjeldende personer vært konstant omgitt av de Eldstes søvnfrigjorte ånder, som på alle måter har forsøkt å forvirre og så tvil i deres tanker. Og det er i mine øyne særdeles viktig å holde fast ved at vi ikke har noen som helst rett til å dømme de Yngste, som ikke evnet å gjennomføre sitt planlagte arbeid. Gud dømmer heller ingen, han krever kun av oss at vi forsøker å handle etter beste evne i overensstemmelse med vår overbevisning, og vi må regne med at de aller fleste av de danske prester og biskoper handlet på den måte de selv mente var den riktige. Ludvig Dahl var også overbevist om at han handlet riktig! Jeg har lest flere av hans bøker, og gjennom alt han skriver, skinner det en optimistisk tro på at han har en misjon å utføre, gjennom å gjøre kjent for offentligheten sin forbindelse med sine døde "sønner", og bringe frem for verden et vitnesbyrd om at livet etter døden er en realitet. Ingenting i det han skriver tyder på at han har hatt den minste mistanke om at han handlet galt. Men de Eldste er i besittelse av en slik genialitet i deres etterligningskunster, at de kan lure hvem som helst, og vi har ingen som helst grunn til å klandre noen for å ha trådt feil.

I Ludvig Dahls tilfelle fikk de spiritistiske forbindelsene katastrofale konsekvenser. Åndene ba etter hvert om at enkeltpersoner skulle være enedeltagere i seansene med mediet Ingeborg Køber, og det viste seg i ettertid at flere av dem mottok forutsigelser om byfogdens død - men de fikk alle beskjed om å ikke røpe deres viten til andre, men skrive ned den informasjonen de hadde mottatt og oppbevare den i lukkede konvolutter, for den skulle siden tjene som et endelig bevis for åndenes eksistens. I 1934, på deres landsted ved Hankø, skulle så de fatale begivenhetene finne sted. Byfogden ville ut for å ta sin daglige svømmetur, og datteren Ingeborg, som hadde en grufull forutanelse om at noe forferdelig ville skje, insisterte på å følge ham. Og med henne som eneste vitne, druknet Ludvig Dahl på mystisk vis, og legene kunne senere påvise at han hadde fått en skade i nakken, men fastslo at dødsårsaken var drukning.

I første omgang vakte ikke dødsfallet noen større oppsikt, men da spådommene om byfogdens død noen måneder senere ble brukt som bevis for åndenes eksistens, og omtalt i offentlige foredrag blant spiritualister, vakte saken offentlig interesse, og skulle komme til å fylle forsidene i norske aviser i flere år fremover. Sterke røster tok til orde for at byfogden måtte ha blitt myrdet, det krevdes offentlig gransking, og familien måtte gjennom meget ydmykende forhør, der de mest intime detaljer fra deres familieliv ble brettet ut i all offentlighet. Det ble kjent at byfogden i årevis hadde forsømt å holde orden i embedets økonomi og hans kone hadde underslått penger fra byfogkassen - i alt 60 000,- kroner. Selv om hun i mellomtiden, takket være lån hos venner i Danmrk, hadde dekket opp underskuddet valgte hun å ta livet av seg da underslaget ble kjent. Og datteren ble senere fengslet, tiltalt for drapet på sin far. Ingeborg Køber satt fengslet i 7 måneder før hun slapp ut fordi "ingen straffbar handling var bevist", og hun flyttet senere til Danmark sammen med sin mann, og tilbragte resten av sitt liv der.

Denne saken er et meget tragisk eksempel på hvordan de Eldste kunne bringe et velmenende menneske totalt ut av kurs. Ludvig Dahl var en sannhetssøker, hans bøker vitner om et følsomt og ydmykt sinn, og på sitt beste skrev han med meget stor overbevisning i et høytidsstemt og velformulert språk, og hans omgang med sine "avdøde sønner" var tålmodig og kjærlighetsfull - og så var disse "sønnene" i virkeligheten noen av de ondskapsfulle og hensynsløse Eldste, som med fullt overlegg bragte Ludvig Dahl og hele hans familie ut i dyp tragedie. Slik arbeidet de Eldste!

I Ludvig Dahls tilfelle, henvendte de Eldste seg kamuflert som kjærlige og vennlige sønner. Bare på den måten kunne de oppnå tillit fra det vennlige mennesket, Ludvig Dahl. I Jørgen Peter Müllers tilfelle, derimot, opptrådte åndene som ubehøvlede og grove vesener, og det sier ikke lite om I. P. Müllers personlighet at han villig vekk aksepterte disse usympatiske vesenene som værende lysets ånder. Det er ikke å ta i for hardt å påstå at Müller gjennom sin behandling av Agerskov'ene fremstår som tvers gjennom usannferdig og uetterrettelig - og han fremsatte særdeles grove beskyldninger mot dem - om at de sto i ledtog med Djevelen for å fremme hans makt på jorden. Müller fikk av sine ånder vite at han var den høyt elskede og utvalgte, som skulle stanse dette onde komplott. Jeg tar meg dog i å forundres over at Müller så lett lot seg overbevise om dette, da hans religiøse oppfattelse ellers stemte godt overens med VmLs tanker. Han forteller at han i sin ungdom sterkt overveide om han skulle utdanne seg til prest, men da han kunne forutse at hans divergerende synspunkter i viktige spørsmål ville komme til å skape ham mange problemer i forhold til kirken, valgte han en annen vei. Men Müller lot seg overbevise om at Agerskove'ene ba til Ardor og ikke bare for ham, og dette synes å overbevise ham om at de sto i ledtog med Djevelen.

Men Johanne Agerskov var ikke den som lot I. P. Müllers grove beskyldninger stå uimotsagt! I sitt åpne brev til Müller, tok hun et kraftig oppgjør med ham, og påviste med all tydelighet at han hadde opptrådt usannferdig og at han hans grove beskyldninger på ingen områder medførte riktighet. Brevet kan leses i sin helhet på VmL Forlags hjemmeside. Vi kjenner ikke til hvordan Müller reagerte på brevet, men kan bare forestille oss hvordan det må ha vakt hans harme og såret hans stolthet. Jeg vil anta at det neppe var hverdagskost for den verdensberømte I. P. Müller, ridderen av Danebrog -atleten, eneren, geniet - å bli satt så grundig på plass av en kvinne!

Nå vil jeg alltid være den første til å hevde at man skal være varsom med å utnevnte navngitte historiske personer til å ha vært en av de Eldste. I I. P. Müllers tilfelle må det i hvert fall være klart at han var et menneske med helt usedvanlige evner! Han var en foregangsmann, en nyskaper, og så allsidig at han lyktes på ethvert felt han måtte ønske - en ener på så vidt forskjellige områder som treningsmetoder og diktning! Dette, sammen med hans meget sterke mediumistiske evner, gjør at han i hvert fall kvalifiserer til å betegnes som genial - og det er det kun de Yngste og de Eldste som er.

Helt tydelig er det i hvert fall at svært mange av de Eldste var aktive i spiritistmiljøene rundt omkring i verden. Vi vet ikke det nøyaktige antallet av inkarnerte Eldste som ikke ville oppgi sin evne til å forlate sitt legeme, men utsagn i VmL tyder på at det dreide seg om tusenvis. Hvor de forskjellige Eldste var inkarnert, vet vi heller ikke, men må anta at de må ha vært inkarnert i de fleste land. Seanser som ble avholdt i f eks Danmark på dagtid, kan sannsynligvis ikke ha hatt regelmessig besøk av noen av de Eldste som var inkarnert i Danmark, da man må anta at disse ikke så regelemessig har vært sovende på dagtid, om det da ikke dreide seg om eldre mennesker. Men de Eldste hadde evnen til å forlate sitt legeme og bevege seg over ekstremt store avstander, så det kan ikke ha bydd på noe problem å opptre som ånder ved seanser f eks på den andre siden av jordkloden. Vi vet heller ikke mye om det lyktes for lysets ånder å bringe alle de Eldste som var inkarnert av Ardor tilbake til Guds rike når døden inntraff. Jeg vet heller ikke om vi med sikkerhet kan fastslå at alle disse Eldste virkelig er hjemvendt, eller om noen av dem fremdeles befinner seg nær jorden som diskarnerte vesener.

Seansene hos Ludvig Dahl foregikk helst på sen kveldstid, ganske regelmessig et par ganger pr. uke, og rett som det var hendte det at "sønnene" bare såvidt rakk å hilse, før de måtte av sted igjen på grunn av "dårlige forhold" eller fordi det ble "kalt på dem". Det kan derfor godt hende at det dreide seg om noen av de Eldste som var inkarnert i Norge eller omliggende land. Når det gjelder Bispebrevet, så vet vi intet om når på døgnet det ble mottatt av Johanne Agerskov - for alt vi vet kan det ha vært midt på natten, da Johanne Agerskov ofte var våken natterstid. Men dersom det er riktig at det var en av de Eldste som kontaktet henne, "forkledd" som hennes fars ånd, må den angjeldende ånd i alle tilfelle ha vært til stede ved tidligere tilfeller der Malling-Hansens ånd "dikterte" Fru Agerskov, slik at han i alle detaljer kunne kopiere Leo. At dette ikke bød på det minste problem for de Eldste, vet vi fra brev som Johanne Agerskov skrev i 1934 til både Ludvig Dahl og Chr Jørgensen. De Eldstes forvandlingskunster var så geniale, at de kunne imitere enhver av de Yngste så overbevisende at de aller færreste ville merke noen forskjell. Tenk bare på Ludvig Dahl - han var overbevist om å ha kontakt med sine sønner gjennom en årrekke, og han merket intet da noen av de Eldste på et visst tidspunkt fortrengte først den ene sønnen, og noen år senere også den andre og overtok deres plasser. Men dette kunne da lysets ånder ganske enkelt forhindre i Johanne Agerskovs tilfelle, når så meget sto på spill, hevder enkelte. Men dessverre - så enkelt er det ikke. Når de Eldste en gang har fått "adgang" til et menneske, er det ikke mulig for lysets ånder å gjennomtrenge det mørket de omgir seg selv og sitt offer med - og de Yngstes tanker når overhode ikke frem til den de ønsker å advare. Også dette beskriver Johanne Agerskov i sine brev fra 1934.

På grunn av det meget detaljerte kjennskapet forfatteren av Bispebrevet tydeligvis har til Vandrer mod Lyset!, hva angår språkføring, ordvalg og innhold, antar jeg personlig at denne Eldste nødvendigvis må ha hatt anledning til å studere VmL inngående. Og da VmL i 1938 kun forelå på dansk, sannsynliggjør dette at personen må ha vært inkarnert i Danmark. I Ludvig Dahls bøker forteller han om forsøk der skrevne meddelelser ble lagt i lukkede konvolutter, og innholdet ble avlest og meddelt av en av hans sønner ved en seanse. Men ved rettslige undersøkelser på et senere tidspunkt ble det påvist at et flertall av disse konvoluttene hadde vært åpnet, og bar mediet, Ingeborg Købers fingeravtrykk. Johanne Agerskov skrev i et av sine brev om saken, at brevene sannsynligvis var lest av Ingeborg Køber selv og så formidlet videre av hennes ånd til de andre inkarnerte Eldste, da hun i følge Fru Agerskov selv var en av de Eldste. Jeg antar på grunnlag av dette, at det ikke var mulig for de Eldste å lese i jordiske bøker i søvnfrigjort tilstand.

Min antagelse er derfor at Johanne Agerskov i 1938, da hun var meget svekket av sykdom, ja, så svekket at hennes søster syntes det var et under at hun i det hele tatt var i live - ble kontaktet av en av de Eldste som var inkarnert i Danmark. Han må ha hatt et inngående kjennskap til Vandrer mod Lyset, og også hatt et personlig ønske om å ramme Johanne Agerskov. Disse faktorer begrenser etter min mening sterkt utvalget av potensielle forfattere, og en person peker seg ut som en meget sannsynlig kandidat; mannen som var blitt offentlig ydmyket gjennom Johanne Agerskovs avsløring av ham som simpel, løgnaktig og uetterrettelig - I. P. Müller!

Grunnen til at jeg mener at det kan ligge personlige hevnmotiver bak Bispebrevet, er enkelte utsagn i brevet, som jeg ikke kan se annen hensikt med, enn å bringe Johanne Agerskov i miskreditt. Et eksempel på det er at forfatteren av Bispebrevet ikke oppgir sitt navn. Tidligere har Johanne Agerskov i et av sine mange brev skrevet at enhver ånd som ikke kan eller får lov til å oppgi sitt navn, intet har med lyset å gjøre. Og hvem skrev hun det til, andre enn nettopp I. P. Müller! I ett av sine brev til ham fra 1932 er nettopp dette faktum, at hans "Engleherrer" ikke oppgir sitt navn, i Johanne Agerskov øyne selve bevistet på at de ikke kan være lysets ånder! Forfatteren av Bispebrevet må ha vært fullt klar over at nettopp dette forhold ville føre til at mange ville stille spørsmål ved sannheten av Bispebrevet, fordi det at forfatterens navn ikke ble oppgitt så tydelig står i motsetning til hva Johanne Agerskov ellers sto for! Hvorfor valgte han likevel å ikke gi forfatteren et navn? Ignatius Lloyola, Paulus, Rasmus Malling-Hansen? Jeg kan kun se en årsak: for å ydmyke Johanne Agerskov. For meg står dette som et klart eksempel på at "noen" må ha hatt en ekstra "glede" ved å få det ellers fullkomne mediet Johanne Agerskov, til å utgi et skrift med et innhold hvor hun så opplagt motsier seg selv. Og denne "noen" kan med stor sannsynlighet ha vært mannen som Johanne Agerskov offentlig hadde kalt for en "åndelig pygmé" - I. P. Müller. Jeg kan så levende forestille meg hans "glede" over å ha "beseiret" Johanne Agerskov.

Nå er det svært vanskelig for meg å få tak i nøyaktige informasjoner vedrørende Johanne Agerskovs ødeleggelse av bildene av seg selv, da VmL Forlag og Børge Brønnum, som hjalp Fru Agerskov å brenne bildene, konsekvent nekter å besvare spørsmål fra meg om denne hendelsen. Jeg har derfor ikke tilgang til noen detaljer om når brenningen fant sted, eller hvilke bilder som ble brent. Men jeg vil overhode ikke bli forundret om det viser seg at den ånd som inspirerte Johanne Agerskov til å utgi Bispebrevet, var den samme ånd som innga henne tankeimpulsene om å utrydde bildene av seg selv. Denne handlingen, et symbolsk "selvmord", utryddelsen av sin menneskelige skikkelse for ettertiden, er definitivt ingen "lyshandling", men en handling helt igjennom inspirert av mørket. De Eldste må ha "jublet"! Ikke bare hadde de fått Johanne Agerskov til å utgi et skrift, tvers igjennom inspirert av deres tanker, de hadde lyktes å innbille henne at hennes person burde utryddes fra denne verden for all evighet!!

Johanne Agerskov understreket også i sitt åpne brev til I. P. Müller at "hennes" skrifter, til tross for at de var forfattet av ulike personligheter, ikke inneholdt en eneste motsetning, men at alt var i nøye overensstemmelse, uten innbyrdes motstridende utsagn. Dette er på ingen måte tilfelle med Bispebrevet. Jeg har nevnt forfatterens anonymitet - og ellers har jeg i flere artikler påvist flere utsagn i Bispebrevet som står i åpenbart motsetning til tidligere utsagn i Vandrer mod Lyset! Innflettet i de tilforlatelige avsnittene, som minner meget om budskapet fra VmL, har forfatteren klart å innsnike tanker, som med ett slag river grunnen under bena på det bilde av Gud som VmL har gitt oss. Bispebrevets "Gud" er ikke til å stole på, han kan komme til å forlate oss, overhøre våre bønner, la oss seile vår egen sjø, ned i mørke og lidelse - uten å gripe inn, ja uten i det hele tatt å bry seg, for han vil ikke lengre følge sine skapninger i deres ferd på jorden - som en følelseskald og likegyldig mor eller far, vil han la sine barn lide uten å gi dem trøst eller håp. "Bispebrevsguden" bærer meget tydelig de Eldstes stempel - og jeg vil meget, meget gjerne gjøre Johanne Agerskov den tjenesten å bidra til at enhver som leser disse ord blir oppmerksom på at det ikke er en av lysets ånder som står bak dette tragiske skrift - men en av de Eldste!

Oslo, 18.03.07
Sverre Avnskog

Kilder:

Hans Martensen-Larsen: Spiritismens Blændværk og Sjæledybets Gaader, 1 og 2, 1922
Biografi om Hans Martensen-Larsen på nettet, pdf-dokument, side 88.
Jørgen Peter Müller: Blandt Engle og Djævle, 1 og 2, 1932
Ludvig Dahl: Livet efter Døden i nyt Lys, 1925
Ludvig Dahl: Nutids-Undere, 1927
Ludvig Dahl: Vi her! 1930
Ludvig Dahl: Død! Hvor er din Brodd? 1933
Ludvig Dahl: Vi overlever Døden, 1934
Thor Edvin Dahl: Død! Hvor er din brodd? 1975. En dokumentarroman om Køber-saken
Forfatteren Chr Jørgensens etterlatte brevsamling, Det Kongelige Bibliotek

Johanne Agerskovs åpne brev på nettet.