Bilder av Johanne og Michael Agerskov

- myter og fakta.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De som begynner å interessere seg for Vandrer mod Lyset! vil før eller siden støte på ryktet om at det ikke eksisterer bilder av Johanne og Michael Agerskov. Selv hørte jeg dette ryktet fra andre VmL-tilhengere ikke lenge etter at jeg oppdaget verket på slutten av 1980-tallet.

Historien, slik den ble fortalt til meg, gikk ut på at Michael og Johanne Agerskov på et visst tidspunkt i sitt liv, ble bedt fra oversanselig side om å samle sammen alle eksisterende fotografier av seg selv fra slekt og venner, og tilintetgjøre dem. Dette ble de bedt om å gjøre, for å forhindre at de skulle bli utsatt for persondyrkelse og tilbedelse, da man fra oversanselig side kunne forutse at en slik fare forelå, og dette ville trekke oppmerksomheten bort fra selve verket. Derfor skal ekteparet Agerskov ha fulgt oppfordringen fra lysets ånder, og ødelagt samtlige fotografier av seg selv, slik at det i dag ikke eksisterer bilder av dem.

I det følgende vil jeg avsløre at kun enkelte detaljer i denne beretningen refererer til virkelige fakta - og omkring disse få fakta, har det dannet seg en seiglivet myte, særlig vedrørende mediet Johanne Agerskov.

Gjennom årene har myten blitt akseptert i VmL-kretser, og som de fleste andre var også jeg overbevist om at den medførte riktighet, men jeg hadde i mange år en fornemmelse av at dette ikke kunne være riktig, og "hørte" fra tid til annen en tankeinnskytelse som oppfordret meg til å forsøke å finne bilder av Johanne og Michael.

Da jeg for noen år siden kom i kontakt med det danske VmL-miljøet, var de "ikke-eksisterende" fotografiene et av de temaene som ble drøftet. Og det ble ganske tidlig klart, at "alle" visste om dette "faktum", men ingen visste riktig hva eller hvem som var kilden til opplysningene. Noen mente å ha lest noe om det, men kunne ikke riktig finne tilbake til det.

Så, våren 2005 fikk jeg kjennskap til at det var funnet to fotografier av Johanne Agerskov, og den tankeinnskytelse jeg i mange år tidvis hadde fornemmet, ble nå til et inderlig ønske om å få se disse bildene. Dessverre gjorde ikke forholdene det mulig den gangen, da finneren ble overtalt til å destruere sine kopier, og holde skjult for alle hvor de kunne finnes. Men da jeg en stund senere fikk vite at bildene befant seg i et offentlig billedarkiv, gikk det ikke lang tid før jeg selv fant fram til dem: De befinner seg, som mange nå vet, i billedarkivet til Det Kongelige Bibliotek i København. Denne billedsamlingen er offentlig, og hvem som måtte ønske det, kan oppsøke Biblioteket, og ved selvsyn betrakte bildene. For en relativt rimelig penge, kan man også få laget digitale kopier til eget bruk. Og det er heller ikke vanskelig å få tillatelse til å bruke dem på f eks ikke-kommersielle websider!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Slik ser de to bildene av Johanne Agerskov i Det Kongelige arkiv ut. Det første viser alle de syv søstrene Malling-Hansen, samt deres stemor, Anna, svigersønnen, Fritz August Bech, som var gift med Zarah, og deres datter, som også het Zarah. Johanne ses som nummer to fra venstre. Anna døde i 1897, og Johanne kan således ikke være eldre enn ca 24 år. På fotografiet til høyre er Johanne avbildet sammen med sin forlovede, Michael Agerskov. Det eksisterer et annet bilde fra den samme anledning, som er signert av de to, og Johanne har undertegnet med Johanne Malling-Hansen. Altså må bildet være tatt før 1899, da de to giftet seg.

Funnet av to bilder av Johanne Agerskov, og dessuten av hennes mann, Michael Agerskov, satte selvfølgelig fortellingen om at Johanne og Michael Agerskov hadde tilintetgjort alle fotografier av seg selv i et helt nytt lys. Og noen høyst betimelige spørsmål meldte seg. Hvordan hadde disse fotografiene havnet i billedsamlingen til Det Kongelige Bibliotek? Var ryktet om tilintetgjørelsen ikke riktig likevel? Jeg bestemte meg for å forsøke å finne ut hva som var de virkelige fakta i denne saken, og jeg henvendte meg til Vandrer mod Lyset Forlag i Danmark, for om mulig å finne fram til kilden. Men det skulle vise seg å ta meget lang tid å komme til bunns i de virkelige sammenhengene i denne saken - selv om man i forlaget hele tiden i detalj har kjent til de virkelige hendelsene. De ville kun røpe at et av medlemmene i bestyrelsen for forlaget, Børge Brønnum, en gang i sine yngre dager hadde hjulpet Johanne Agerskov med å tilintetgjøre fotografier av henne selv - men så hadde jeg i hvert fall bragt på det rene hvem som var kilden til historien. Dessverre var Børge Brønnum ikke villig til å besvare noen spørsmål fra min side. Det var heller ikke mulig å få hjelp fra DKB, da de har som regel at de aldri gir ut opplysninger om hvem som har skjenket fotografier til bibliotekets billedamling. I alt består deres foto-samling av familien Malling-Hansen av nærmere 30 bilder - av Malling-Hansen selv, hans 2. kone, alle hans døtre og noen av svigersønnene. Jeg la dog merke til at noen av bestillingssedlene var merket 1968 som mottakelsesår - samme år som Johanne og Michaels datter, Inger Agerskov døde. Det kunne jo være en ledetråd.

I mellomtiden hadde jeg kommet i kontakt med etterkommere i Agerskov-familien, men ikke etter Johanne og Michael - deres datter, Inger, ble aldri gift og fikk ikke egne barn. Men en søster av Michael Agerskov fikk barn, og etterkommere etter dem lever stadig i Danmark i dag, og stor var min overraskelse da jeg fikk greie på at de hadde ikke mindre enn fem fotoalbum som opprinnelig hadde tilhørt Inger Agerskov! Og de kunne opplyse meg om at albumene inneholdt flere fotografier av både Johanne og Michael Agerskov! Jeg forsto selvfølgelig nå at den gamle historien om at lysets ånder hadde bedt Johanne og Michael om å samle inn og tilintetgjøre alle bilder av seg selv ikke kunne medføre riktighet. Da hadde selvfølgelig ikke deres datter kunnet etterlate seg album med slike bilder. Hun ville aldri i verden ha handlet mot lysets oppfordring, da hun i ett og alt var tro mot sin mor. Etterkommerne i Agerskov-familien fortalte meg at et medlem av deres familie hadde pleiet Inger Agerskov på hennes siste dager, og familien hadde arvet en del av hennes bøker og dessuten fotoalbumene. Blant Ingers bøker befant seg forøvrig både Michaels og Johannes personlige utgaver av VmL med deres navnetrekk på tittelbladet. og også en skrivekugle, men den arvet Zarah Odder, datter av Zarah og Fritz August Bech. Den ble siden solgt til en tysk samler. 

Disse to bildene har jeg selv scannet fra Inger Agerskovs fotoalbum. I albumene var det mange bilder av Inger og faren, Michael, som var mye ute og reiste sammen, men kun disse to av Johanne Agerskov. Eierne av fotoalbumene forklarte det med at Johanne Agerskov bare meget sjelden gikk ut av leiligheten, og så godt som aldri var med på utflukter eller familiebesøk. Når hun en sjelden gang beveget seg utendørs, pakket hun seg godt inn i tykke klær og bar alltid hatt for å beskytte seg mot sollyset, som hun hevdet ødela hennes mediumitet. Bildet til høyre er sannsynligvis tatt av Michael, og det er nok også hans skygge som ses på bildet til venstre. Kommentarene er Ingers egne fra hennes album.

Mine videre undersøkelser bragte meg i kontakt med flere etterkommere i Malling-Hansen slekten. Et oldebarn etter Malling-Hansens yngste bror, Johan Frederik Oluf Emanuel Hansen, traff jeg via en webside for slektsforskere på internett, og opplysninger fra henne, bidro til at jeg fikk forbindelse med flere barnebarn av Johannes søster, Emma, gift Mathiesen. Emma sto Johanne meget nær, og hun var en stor tilhenger av VmL. Hun skrev blant annet et åpent brev til domprost Martensen-Larsen, som omtalte VmL i en av sine bøker. Emma viste seg her som en meget velformulert kvinne, med stor innsikt i VmL! Det er tydelig av hennes åpne brev at hun har vært en nær iakttager av den prossess som ledet fram til Johanne Agerskovs arbeid som medium for lysets ånder og utgivelsen av VmL, og hun stilte også enkelte spørsmål til de to supplementene, som ble utgitt i 1929/30. Jeg besøkte hennes etterkommere våren 2006, og jeg må innrømme at jeg ble dypt beveget over å få ta deres rikholdige arkiv av bøker, brev og gamle dokumenter i nærmere øyensyn! De hadde også en skrivekugle, og de medaljene som Malling-Hansen mottok ved utstillingene i København i 1872 og Wien i 1873, hvor skrivekuglen var utstilt. Det eldste av brevene var skrevet i 1841, hvor Johannes morfar, forstander og prest Søren Johan Heiberg skriver og forteller at han har fått en datter, som skal hete Cathrine Georgia - Johannes mor. Her var også brev skrevet av Malling-Hansens mor, Juliane, og av begge hans koner. Dessuten flere brev skrevet av søstrene Malling-Hansen til hverandre. Mange av bøkene har Michaels og Johannes personlige dedikasjon til søstrene, og Johanne brukte her sitt kallenavn i familien; Jeanne. Mathiesen-familien har også Rasmus Malling-Hansens nye testamente, datert 1850.

Men det er deres billedsamling som gjorde det absolutt sterkeste inntrykket på meg. De har flere store portretter som tydeligvis har prydet veggene i Emmas hjem, blant annet en stor, retusjert forstørrelse av det aller siste portrettet av Malling-Hansen fra 1890. Og i en gammel skoeske i metall, åpenbarte det seg mer enn 50 små portretter, av søstrene - helt fra deres barndom, av Malling-Hansens mor, av begge hustruene, noen onkler og tanter, og i det hele tatt - det tok meg tre hele dager å scanne og avfotografere det hele. Myten om at man fra lysets side ønsket å utslette alle bilder av Johanne fikk seg et nytt, alvorlig skudd for baugen. Dersom dette var Guds plan, ville Han selvsagt ha involvert Johannes søster Emma, som sto henne så nær, og som ga henne slik varmhjertet støtte! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hele fire bilder av Johanne Agerskov fantes i søsteren Emmas etterlatte arkiv. Over til venstre ses Johanne i midten, bak sine to yngre søstre, Karen(til venstre) og Marie. Til høyre over er hun fotografert sammen med Karen. På det flotte portrettet under til venstre fremstår den unge Johanne i all sin skjønnhet og utstråling. Hennes fremtoning er edel, ansiktets linjer harmoniske og vakre, og blikket uttrykker på samme tid både styrke og en uutgrunnelighet som forsterkes av munnen, som på forunderlig vis både er alvorlig, men også smiler. Hvorfor skulle dette praktfulle og nydelige portrettet ryddes ut? Til slutt ses - til høyre under - et forlovelsesportrett av det unge paret tatt ved samme anledning som dobbeltportettet i DKBs samling. Sammeligner man de to bildene nøye, vil man se at det er noen ørsmå forskjeller i detaljene i Michaels uttrykk, som beviser at det ikke er det samme foto.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mine videre søk i litteraturen og på internett, bragte til min viten at det finnes et Heiberg-museum i den norske vestlandsbygden Sogndal. Heiberg-slekten var og er en meget stor slekt av meget begavede mennesker både i Danmark og Norge. Familien har fostret en mengde kunstnere og vitenskapsmenn, og Johanne Agerskovs mor, Cathrine Georgia var en Heiberg. Jeg kom i kontakt med den nåværende bestyreren av dette museet, Gert Heiberg, gjennom internett, og han var så generøs at han sendte hjem til meg privat de bilder museet har i sin samling av familien Malling-Hansen. Konvoluttene inneholdt hittil ukjente portretter av både Malling-Hansen, Cathrine Georgia, den gamle bestyrer Heiberg, i tillegg til et nydelig portrett av søstrene sammen!

 

 

 

Her er alle syv søstrene samlet på ett brett. Bildet er sannsynligvis sendt til Heiberg-museet, sammen med fotografier av den øvrige familie, i anledning innsamlingen av informasjon til en Heiberg slektsbok, som ble utgitt første gang tidlig på 1900-tallet. Johanne sitter i sentrum av bildet, omkranset av sine søstre. Det er nærliggende å oppfatte plasseringen symbolsk som nesten profetisk - med få unntak spilte søstrene viktige roller når det gjaldt å støtte Johanne Agerskov i hennes gjerning.

 

 

 

 

 

 

 

 

Høsten 2006 førte begivenhetene meg nok en gang til Danmark. Jeg hadde lenge villet besøke enetterkommer etter en av de andre søstrene til Johanne, nemlig den aller yngste av dem, Marie, som ble gift Forman. Jeg hadde på forhånd fått vite at hun hadde både originale brev og en stor samling bilder fra slekten. Og ganske riktig - det ble igjen en meget stor opplevelse å få sitte og bla i fotoalbum som stammet fra tiden rundt forrige århundreskifte. Søstrene Malling-Hansen var tydeligvis flittige til å utveksle bilder av sine barn med hverandre, så også med Johanne. I samlingen fantes flere bilder av den helt unge datteren, Inger, både som 2-åring- 4-åring og også senere. Og et flott dobbeltportrett av Johanne og Inger hadde Marie også fått tilsendt. Jeg fant dessuten igjen det samme nydelige portrettet av Johanne som Emma hadde, og denne gangen i enda bedre kvalitet. Jeg tilbragte en hel kveld ved scanneren, men vi fikk også tid til å innta et nydelig hjemmelaget dansk måltid. Her, som alle steder ellers blant Johanne Agerskovs slekt, ble jeg tatt imot med en åpen og generøs gjestfrihet som gledet meg uendelig! I det hele tatt har mine søk etter informasjon og fotografier fra slekten Malling-Hansen bragt meg i kontakt med så mange vennlige og gjestfrie mennesker at jeg til tider har vært helt overveldet! Det har stått i en meget sterk kontrast til hvordan jeg har blitt møtt enkelte andre steder, må jeg dessverre si, der man har motarbeidet mitt arbeid fra første stund. Jeg har hele tiden forsøkt å holde en meget åpen linje i forhold til VmL Forlag, og fortalt dem om hva jeg har funnet, og forsøkt å få deres kommentarer til hvordan mine funn kan stemme overens med myten om at Johanne var blitt bedt av lysets ånder om å ødelegge alle fotografier, men man har overhode ikke vært villig til å bidra med noe som helst av opplysninger, inntil for ganske kort tid siden - da fikk jeg tilsendt en kort erklæring skrevet av Børge Brønnum. Men den skal jeg komme nærmere tilbake til.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Søsteren Maries bilder av Johanne, de foreløbig siste bilder jeg har funnet av henne, kompletterer samlingen, som nå er på tilsammen 11 portretter. Ganske merkelig å tenke på, dersom det var Guds plan, at alle disse fotos skulle utryddes!? I mine øyne må sannheten være en helt annen!! 

Når jeg nå har presentert resultatet av mine undersøkelser av realitetene bak myten om de "ikke-eksisterende" bildene, skal jeg legge fram det som pr i dag fremstår som fakta i saken. Bortsett fra erklæringen til Børge Brønnum, har jeg ikke mottatt noen informasjon fra dem som sitter inne med førstehånds kunnskap, nemlig medlemmene av VmL Forlag. De har på alle måter uttrykt at de misbilliger meget sterkt mine undersøkelser, og har på ingen måte bidratt til å oppklare mysteriet. Men mine kilder er pålitelige mennesker som har mottatt sin informasjon fra forlaget.

Dette er hva jeg nå vet ganske sikkert: En gang på Johanne Agerskovs eldre dager, ringte hun til Børge Brønnum og to andre menn, og ba dem komme til hennes leilighet for å hjelpe henne å brenne noen fotografier. Hennes mann, Michael Agerskov var for lengst død, så han hadde intet med dette å gjøre.  Johanne hadde ikke innsamlet noen bilder fra andre - kun hennes egne bilder ble tilintetgjort. Hennes motivasjon for å gjøre dette, var i følge Børge Brønnums erklæring, at hun ikke ønsket å fremstå som noe annet enn en sekretær for den oversanselige verden. Allerede disse få opplysningene tar livet av de fleste av mytene omkring de "ikke-eksisterende" bildene, som altså i høyeste grad eksisterer. For å sette det opp punktvis, kan vi nå fastslå at:

-ødeleggelsen var Johanne Agerskovs eget initiativ, og ikke en "ordre" fra lysets ånder
-hun ødela kun sine egne bilder

-ingen bilder ble samlet inn fra andre

-Johanne Agerskov må ha vært klar over at det eksisterte andre fotografier av henne, men disse gjorde hun ikke noe forsøk på å få ødelagt

Da jeg altså ikke har mottatt noen opplysninger direkte fra forlaget, vet jeg ikke nøyaktig når brenningen fant sted, men om man bruker nogenlunde rimelige antagelser, skulle jeg tro at bildene ble brent en eller annen gang mellom 1940 og Johannes død i 1946. (Her mottar jeg gjerne korreksjon fra de som vet årstallet sikkert). Hvis vi tar som utgangspunkt at Børge Brønnum (i år 2007) skulle være omkring 90 år, og legger til grunn at han var 30 år da han hjalp Johanne å brenne bildene, kommer vi fram til årstallet 1947. Kanskje har tilintetgjørelsen funnet sted kort tid før Fru Agerskov døde.

Da gjenstår det kun å finne ut med sikkerhet hvem som var avbildet på de tilintetgjorte bildene. Selv blant personer som står VmL Forlag meget nært, eksisterer det ulike oppfatninger om dette spørsmålet. Noen hevder at det kun dreide seg om bilder av Johanne Agerskov selv - andre sier det var bilder både av Johanne, Michael og Inger Agerskov. Jeg må si at dette står i et underlig lys for meg, all den tid jeg selv har sittet med Inger Agerskovs egne fotoalbum i mine hender - og vet med sikkerhet at de eksisterer, inneholdende bilder av dem alle tre. Inger Agerskovs fotoalbum ble arvet av medlemmer av Agerskov-familien. De har fortalt meg at familien kort tid etter Inger Agerskovs død, ble oppsøkt av en person som oppga å være representant for utgiverne av VmL, og han forlangte på en meget ubehagelig og uhøflig måte å få alle Inger Agerskovs etterlatte bøker og papiper utlevert, med den påstand at det ikke var familiens eiendom, men tilhørte utgiverne av VmL.

VmL Forlag har på sin side opplyst til etterkommere etter Rasmus Malling-Hansen at de ikke har funnet noen familiefotografier blant Johanne Agerskovs etterlatte dokumenter. Av dette kan man fristes til å tro at Johanne Agerskov fikk tilintetgjort alt hun hadde av fotografier, både av sin mann og sin datter, sine foreldre og sine søsken og all annen slekt og familie. I såfall fremstår hele saken i et ennå mer uhyggelig lys. Utslettet virkelig Johanne Agerskov fotografier både av sin mann, forfatteren Michael Agerskov og sin far, oppfinneren Rasmus Malling-Hansen? Her kan jeg dessverre ikke presentere et klart svar, da jeg rett og slett mangler sikre opplysninger om dette. De som sitter inne med informasjon, ønsker ikke å bidra til noen oppklaring, og jeg kan bare beklage at de ikke sørger for at sannheten kommer for en dag. I stedet lar de Johanne Agerskovs ettermæle basere seg på ubekreftede rykter. Er det ikke bedre å fortelle sannheten?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De fleste portrettene jeg har funnet av Johanne Agerskov har hatt forskjellige små og store skader, som jeg har fått digitalt reparert av en profesjonell retusjerer. Hun har også fargelagt enkelte av bildene for meg. Om man liker det eller ikke, er jo en personlig smakssak. Selv synes jeg Johanne Agerskov i farger er praktfull. En Mona Lisa fra moderne tid. De fleste liker å kunne knytte et ansikt til det de leser. Jeg kan ikke tro at det skulle bli noe "draw back" for VmL at Johanne og Michael Agerskovs ansikter forbindes med verket!

Etter min mening er det overhode ikke mulig å lese VmL, uten å få med seg at Johanne Agerskov ikke selv var forfatteren av boka, men kun fungerte som medium for den oversanselige verden. Tydeligere enn det fremkommer flere steder i verket, kan det ikke sies. Personlig kan jeg overhode ikke forestille seg at noen, etter å ha lest VmL, skulle sitte igjen med det inntrykket at Johanne Agerskov hadde forfattet VmL. Her er jeg altså grunnleggende uenig med Johanne Agerskov når hun var redd for at det skal virke forstyrrende at hennes portrett blir kjent, eller at det skulle trekke fokus vekk fra innholdet i VmL. Tvert i mot vet vi fra "Nogle psykiske Oplevelser" at det like fra starten har vært meget stor interesse for å få kjennskap til de personlige opplevelsene som ledet Johanne inn på sin store misjon som formidler av de oversanselige sannheter til menneskeheten. Og Michael forteller i "biografien" over VmL villig vekk også om meget personlige opplevelser, der disse hadde betydning for forsåelsen av begivenhetene. I det hele tatt er VmL meget sterkt knyttet til de menneskene som var involvert i fremkomsten. Den er utgitt under fullt navn, og den ånd som fungerte som leder av arbeidet oppgir også sitt navn fra sin siste inkarnasjon, for gjennom sitt liv som Rasmus Malling-Hansen å vitne om budskapets sannhet. Hva skulle så være så farlig ved å kunne se et bilde av ham og de andre?

Jeg vil heller lete etter årsakene til den eldre Johannes frykt for en eventuell persondyrkelse i hennes personlighet, og i hennes livserfaringer. I følge familien var hun hele sitt liv en meget sky og reservert person. Hun trivdes meget dårlig med å skulle være i folus for andres oppmerksomhet, og unngikk å oppholde seg i store forsamlinger. Ja, hun mislikte sterkt selv det å forlate sin bolig, og hadde helst gardinene trukket for, da hun mente at sollyset forstyrret hennes mediumistiske evner. Gjennom alle år mens hun arbeidet som medium, forsaket hun alle former for førnøyelser og selskapeligheter, da hennes arbeid krevde henne fullt ut. Hun hadde fra først av ingen lyst til og ingen kjennskap til at hun skulle ha noen sentral posisjon i noen sammenheng, og ville bare ganske nødig begi seg inn på å være med på spiritistiske seanser. Men da det ble klart for henne, at hun hadde lovet å påta seg den store oppgaven å være medium for lysets ånder, viet hun sitt liv til denne gjerning, til tross for at hun selv aldri hadde noen personlige ambisjoner eller ønske om å bli kjent. Hun gjorde det som hun kjente som sin plikt - å oppfylle sitt løfte til Gud.

Etter å ha studert utallige brev fra Johannes personlige korrespondanse vet jeg også at hun dessverre var ikke så rent lite skuffet over sine medmennesker, som hadde tatt så dårlig imot VmL. Hun var utsatt for kritikk fra flere hold, fra kirken, fra det spiritistiske miljøet, fra sin familie og fra medlemmer av Selskabet til VmLs Udbredelse. Utgivelsen av Bispebrevet hadde også ført til bitre og uforsonlige konflikter og livslange vennskap var blitt ødelagt. Og etter utgivelsen av Bispebrevet i 1938 hadde hun heller ingen mediumistisk kontakt med lysets ånder. I brev til bl a forfatteren Chr Jørgensen fra 1938 fortalte hun at hennes tid som medium var forbi. Det kan således ikke være lysets ånder som har bedt henne om å ødelegge bildene av seg selv, dersom det skjedde etter 1938.

Personlig ser jeg på funnet og offentliggjøringen av bildene av Johanne Agerskov som en etterlengtet og sårt tiltrengt gjenreisning av minnet etter en av de største kvinner som har levd på jorden. Hun har gitt oss mer enn noen annen kvinne jeg kjenner til, og fortjener å hedres med en meget stor og sentral plass i jordklodens historie. Jeg nærer personlig en dyp og inderlig beundring for Johanne Agerskov - uten hennes selvoppofrende innsats hadde vi ikke kjent til de sannheter fra den oversanselige verden som i dag er tilgjengelig for ethvert søkende menneske - vi hadde ikke eid den uvurderlige skatt som Johanne Agerskov bragte oss som Guds gave til menneskeheten. Jeg aksepterer at hun selv ikke søkte noe for sin egen del, og jeg aksepterer at hun ødela sine egne bilder for ikke selv å bidra til å bringe fokus vekk fra selve Budskapet, men at mennesker som støtter hennes arbeid ønsker å bidra til å redusere henne til kun en betydningsløs sekretær - det finner jeg ytterst vanskelig å forstå. Johanne Agerskov var ikke kun en sekretær - hun var det menneske som sammen med sin mann, i full tillit til lysets ledelse ba den kjærlige bønn for Ardor, som med ett slag forandret jordklodens fremtid - og førte til lysets seier over mørket!

For dette, og for sitt oppofrende arbeid som tjener for lyset, fortjener hun vår honnør og vår respekt!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oslo, 03.03.07
Sverre Avnskog

Michael Agerskov finnes det mange flere portretter av enn Johanne, og det samme gjelder for hennes far, Rasmus Malling-Hansen. I DKBs billedsamling har de fire portretter av MA og sju av RMH. I tillegg finnes det fotografier fra mange andre kilder! Fra Norge lokaliserte jeg også et foto av Michael som ca 10 år gammel gutt sammen med sine søsken i DBK. I følge opplysningene skulle bildet være av MAs bror, Christian Agerskov og hans kone og to barn. Jeg bestilte bildet på en innskytelse, og etter at jeg mottok det, fikk jeg MAs etterkommere til å identifisere personene på bildet, og det viste seg å være de fire søsknene Agerskov, Christian, Henriette, Michael og Anna. Av ovenstående portretter er det venstre fra DKB, mens det høyre er fra Heiberg Museet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Børge Brønnum i Vandrer mod Lyset fond og forlag har skrevet en bekreftelse på at han deltok i å utrydde bilder av Johanne Agerskov. Men hva ødela han egentlig, og når? Det nekter han å fortelle noe om. Ødela han virkelig også alle hennes bilder av hennes mann, forfatteren Michael Agerskov, og hennes far, oppfinneren Rasmus Malling-Hansen? Og hva med andre familiemedlemmer? Det vet vi ikke, og får kanskje aldri vite. Foto: Privat