Hvordan så den første skrivekuglen ut?
En artikkel av Sverre Avnskog

Av de aller fleste skrivekugle-kjennere er den velkjente boksmodellen med en innebygget sylinder fra 1870 regnet som den aller første skrivekuglen. Sylinderen med papiret festet rundt, beveget seg på denne modellen ved hjelp av et elektrisk batteri. Boksmodellen ble fremvist for journalister og fagfolk i Danmark den 8. september 1870, og fikk bred omtale i pressen allerede dagen etter. Mange har ment at dette må være selve prototypen av den Malling-Hansen’ske skrivekule.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Slik så den første "offisielle" skrivekuglen ut. Den ble fremvist for journalister og fagfolk den 8. september 1870. Ovenstående modell er avfotografert i Teknisk Museum i København. Men var dette den aller første skrivekuglen? Begge fotos: Sverre Avnskog

Vi vet fra dagboksnotater skrevet av Rasmus Malling-Hansens svoger, Johan Alfred Heiberg, at de to eksperimenterte med bokstavplasseringen på kugletastaturet allerede i 1865, men vi vet ingen ting sikkert om hvor langt RMH var kommet i prosessen med å konstruere sin første skrivekugle på det tidspunktet. Det har vært vanlig å tenke seg at det kun var selve ”kuglehodet” han konsentrerte seg om i de første årene, men etter min mening virker det ikke særlig sannsynlig at en person som er i ferd med å finne opp en av verdens første maskiner til å skrive trykte bokstaver med, holdt på i flere år med kun å finne ut hvordan bostavene burde plasseres på tastaturet. Det virker like lite sannsynlig som at personen som fant opp verdens første bil, eventuelt holdt på i flere år med å designe dashbordet, før han i det hele tatt begynte å tenke på hvordan hjulene burde plasseres, hvordan styremekanismen skulle konstrueres osv. RMH må sannsynligvis ha hatt en helt klar forestilling om hvordan hele skrivekuglen skulle se ut og fungere før han begynte å eksperimentere med enkeltdetaljer som hvilken tast hver enkelt bokstav skulle plasseres på. Det at det ikke er bevart arbeidstegninger av skrivekuglen fra denne tiden – rundt 1865, betyr selvfølgelig ikke at det ikke en gang eksisterte slike. Fra RMHs svigersønn Michael Agerskov, vet vi at RMH selv destruerte det meste av grunnlagsmateriale til sine bøker om barns vekst i sykluser, etter at bøkene var utgitt, og det samme har han sannsynligvis også gjort med forarbeidene til skrivekuglen – dessverre.

 

Vi må anta at RMH arbeidet kontinuerlig fra 1865 og utover resten av 1860-tallet med å bygge en fullt brukbar skrivemaskin. Hvor mange år det tok før den første prototypen var ferdig, vet vi ikke, og han leverte ikke inn sin første patent-søknad før 25. januar 1870, og presenterte da to ulike modeller. En der papiret var festet på en flat ramme, som kunne skrus fremover med håndkraft hver gang man skulle begynne på en ny linje, mens skrivekuglen, som kunne beveges på tvers av papiret ved hjelp av hjul på skinner, måtte skyves til siden med den ene hånden, mens man trykket ned tastene med den andre hånden. Den andre modellen var innebygget i et bord, og papiret ble festet til en sylinder, som ble drevet rundt ved hjelp av pedalkraft. Med den ene foten satte man sylinderen i rotasjon meget sakte, og kugleskriveren måtte sørge for å trykke ned tastene i et jevnt tempo, som samsvarte med sylinderens rotasjonshastighet, slik at resultatet ble at bokstavene ble plassert jevnt etter hverandre. Å få bokstavene til å stå med samme avstand til hverandre, krevde en enorm presisjon og nøyaktighet fra skriverens side, og ingen skriveprøver eksisterer den dag i dag fra disse skrivekuglene. Men det betyr nødvendigvis ikke at de ikke ble bygget, for det ble minst en av dem, i følge RMH selv!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Patenttegning fra 18. januar 1870. Tegningen viser to ulike skrivekuglemodeller. Nederst ses en modell der sylinderen som papiret er festet til, drives rundt ved hjelp av skriverens fot, som må trykke ned en pedal for å sette sylinderen i rotasjon. Den andre modellen ses på de to tegningene av en ramme med håndtak - til venstre sett ovenfra og til høyre sett undenfra. Her ble håndkraft anvendt til papirføringen. Jeg har nummerert disse to utgavene som skrivekuglemodell No 1 og 2.

Det er også verdt å legge merke til den meget grundige vurderingen av hva som kunne bidra til å gi den raskeste skrivehastigheten, som lå til grunn for utformingen av skrivekuglens tastatur. RMH dokumenterte at han hadde vurdert både de mest høyfrekvente bokstavenes plassering i forhold til hvilke fingre som skriver hurtigst, og også sørget for at bokstaver som anvendtes i de vanligste bokstavkombinasjonene ikke skulle betjenes av samme finger. De korte stemplene som sto i vinkel gjennom skrivehalvkulen, og stemplenes utforming, ville også bidra til en høy skrivehastighet, og til at faren for at stemplene skulle vikle seg inn i hverandre ble minimal. Dette i stor kontrast til den konkurrerende Remington-maskinen, der det eneste kriteriet ved plasseringen av bokstavene på tastaturet, var at de bokstavene som hyppigst kom etter hverandre i det engelske språk, måtte plasseres lengst mulig fra hverandre for at de lange, leddede armene ikke skulle vikle seg inn i hverandre. Skrivehastigheten var ikke noe tema i den sammenhengen.

 

Men hvordan kan jeg si med så stor sikkerhet at minst en av de beskrevne modellene i patentteksten fra 25. januar 1870 ble bygget? Jo, fordi RMH selv forteller det. Det er helt klart ut fra patentteksten, at minst en av modellene virkelig ble ferdigbygget, mest sannsynlig begge to, for Malling-Hansen skriver følgende:

 

”Med disse Undersøgelser til Grundlag gav jeg mig til at sammensætte et apparat til Hurtigskrivning, og dette Apparat antog efterhaanden den Skikkelse, som jeg har søgt at anskueliggøre i vedlagte Tegninger, og som jeg i det følgende skal beskrive i sine Enkeltheder.”

 

Det kan altså ikke herske noen tvil om at skrivekuglene på patenttegningen fra januar 1870 må regnes, ikke bare som forløpere for den skrivekuglen som ble fremvist for pressen høsten 1870, men som selvstendige prototyper som ikke bare eksisterte på papiret. I flere kilder, blant annet i artikler av svigersønnen Fritz Bech, og av noen av Malling-Hansens døtre, blir det oppgitt at den alle første skrivekuglemodellen veide 75 kg. Det skulle tyde på at Malling-Hansen selv regnet den store modellen innebygget i et bord som den første skrivekuglen. Ut fra tegningen virker det rimelig å anta at den kan ha veiet ca 75 kg. De som har ment at RMH ikke bygget noen skrivekugle før etter at han hadde levert inn patentsøknaden, og at boksmodellen med batteri må regnes som prototypen, har ment at vekten på 75 kg må ha inkludert batteriet, for selve trekassen med innhold veide kun ca 9 kg. Men nærmere undersøkelser av hva slags batterier som var tilgjengelige på den tiden, har vist at det fantes våtbatterier allerede fra 1866, som bla a ble anvendt i telegrafstasjoner og til telefoner, og disse batteriene ser ikke spesielt store ut, omtrent som syltetøyglass fylt med væske - og har sikkert veid under 10 kg. Så batterienes størrelse kan ikke forklare den store vekten av den første skrivekuglen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Georges Lionel Leclanché, 1839-1882, fant i 1866 opp et våtbatteri som ble meget populært og produsert i flere tusen eksemplarer. Både det franske og belgiske telegrafkompaniet brukte disse batteriene på sine stasjoner, og de ble også anvendt til telefoner, da telefonene på den tiden ikke kunne trekke strøm fra telefonledningen. Sammenligner man Leclanché-batteriene ovenfor med batteriene i en av de første modellene av skrivekulen på det grafiske trykket under, ser man en meget stor likhet.
De to beholderne til venstre inne i trekassen til denne skrivekuglen er etter all sannsynlighet to våtbatterier a la Leclerchés våtcelle, som den kaltes. Legg også merke til "nøkkelen" som stikker ut på høyre side. I følge et av supplementene til RMHs første patentsøknad, skulle nøkkelen brukes til å trekke opp en spiralfjær, som tjente til å flytte papirvalsen et hakk rundt for hver bokstav som ble trykket ned. Denne "kombinasjonsmodellen" ble beskrevet første gang i supplementet fra 28. februar. Illustrasjonen ble brukt i mange tidsskrifter på begynnelsen av 1870-tallet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til venstre: Slik så skrivekuglen med de to Leclanchés-batteriene ut utvendig. Som man ser, har trekassen en litt annen utforming enn den "offisielle" skrivekuglen fra 1870. Jeg har nummerert denne som skrivekugle No 4.

Først i det andre supplementet, som er datert 28. februar, opplyser RMH at sylinderen også kunne drives rundt ved hjelp av en ekektromagnet, i tillegg til en ”uhrfjeder”, som beskrevet i det første supplementet. Mye kan tyde på at denne kombinasjonsmodellen, som både kunne anvende elektrisitet og en spiralfjær, ble bygget, for det ble fremstilt grafiske trykk av den, og illustrasjonen ble brukt i flere tidsskrifter i 1870. Denne utgaven av skrivekuglen var også innebygget i en trekasse, på samme måte som den ”offisielle” første modellen, men denne trekassen hadde en skrånende flate på den siden som vendte mot skriveren - til å hvile armene på, og den var også utstyrt med en nøkkel på den ene enden, til å trekke opp spiralfjæren med.og som illustrasjon i mange tidsskrifter på 1870-tallet ble det anvendt et grafisk trykk av en skrivekugle som både hadde to våtbatterier, og var utstyrt med en nøkkel til å trekke opp en fjærmekanisme. Men som RMH selv skrev i brevet til general Christensen  i USA sommeren 1870, skjedde det også en videreutvikling av den elektriske løsningen, og den ”offisielle” skrivekuglen som ble fremvist offentlig høsten 1870 hadde ikke lengre innvendige batterier, men et tilkoblingspunkt på utsiden av trekassen. Inne i kassen fantes også nå to sneller eller hasper som var omviklet av kobbertråd slik at strømmen fra batteriet ble omdannet til magnetisme som ble anvendt til bevegelsen av papirvalsen etter som stemplene ble trykket ned.

 

Utover de tidlige 1870-åren, videreutviklet RMH både sylindermodellen og den flate modellen, og allerede i 1871 lanserte han nye, åpne skrivekugler både med sylindrisk og flatt papirunderlag, før han i 1875 gikk helt bort fra elektrisiteten igjen, og lanserte den alle første høye modellen, der han hadde valgt hva vi kan kalle for en mellomløsning mellom sylinder og flat vogn, da papiret fra nå av ble festet til en buet ramme. De elektriske batteriene var ikke 100% pålitelige på denne tiden, og krevde en hel del vedlikehold og ettersyn, og RMH hadde lenge lett etter en annen løsning på papirføringen, da han i følge svigersønnen, Fritz Bech, ofte opplevde å få klager fra kuglekjøpere, fordi batteriet sluttet å virke. RMH hadde derfor bedt sine mekanikere om å forsøke å finne en løsning som automatisk førte papirrammen fremover hver gang en tast ble trykket ned, men det lyktes dem ikke å finne en tilfredsstillende løsning, så i følge Fritz Bech, måtte oppfinneren selv trå til og komme opp med den endelige løsningen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sannsynligvis har begge modellene på tegningen blitt bygget, for av et brev fra 26/7 1870 fra RMH til den danske konsulen i USA, general Christian T. Christensen, vet vi at han gjerne arbeidet med flere modeller samtidig:

 

”Det egentlige apparat og to andre modificerede, er om få dage færdige. De svare i et og alt til de forventninger, jeg stillede til dem. Jeg skal med det første tillade mig at sende Deres Højvelbårenhed prøver på skrivekuglens arbejde. Indretningen af det elektriske apparat til at bevæge valsen har undergået mange forandringer til det bedre, siden generalen var her sidst.”

 

Jeg tolker dette brevet dithen, at RMH på dette tidspunktet regnet den elektriske boksmodellen som den skrivekuglen han ville satse på, mens han også arbeidet på to andre apparater som var ombygninger av tidligere modeller. Det vil si, det var vel neppe han selv som utførte dette arbeidet, men hans mekaniker og i visse henseende medoppfinner, C. P. Jürgensen.

 

Allerede mindre enn en uke etter den første patentsøknaden, 31. januar, leverte RMH inn et supplement til den opprinnelige teksten, og det var papirføringen som var gjenstand for videreutvikling. Han fant ganske raskt ut en måte å få papirbevegelsen til å foregå automatisk hver gang man trykket ned en tast, ved å anvende en spiralfjær som ble trukket opp før maskinen skulle brukes. Nedtrykningen av en tast fikk så den spente fjæren til å utløse en bevegelse av sylinderen, akkurat stor nok til at en ny bokstav kom i nøyaktig riktig avstand fra den forrige. Denne modellens løsning på papirføringen, må kunne sies å baseres på en mellomløsning mellom hånd- og fotkraft og elektrisk kraft, og måtte altså trekkes opp omtrent som en lekebil, før den kunne anvendes.

Til venstre: En illustrasjon fra det første patentsupplementet, som viser en modell utstyrt med en opptrekksmekanisme med en spiralfjær til å bevege sylinderen med papiret et hakk fremover for hver gang en tast ble anslått. Tegningen er datert 21. januar. Dette er etter min oppfatning skrivekugle No 3.
Et gammelt bilde av det som hittil har blitt regnet som den aller første skriveguglen, men som i virkeligheten sannsynligvis var skrivekugle No 5. Legg merke til de to haspene som er omviklet av kobbertrå for å skape magnetisme. Men RMH stanset ikke ved denne modellen. Han fortsatte å utvikle sin skrivekugle helt frem til han designet sin siste modell til verdensutstillingen i Paris i 1878. Deretter tok mekanikeren August Lynbye over den videre utviklingen av skrivekuglen. Han reklamerte også for at han laget skrivekugler med både store og små bokstaver.
Tre personer som har vært viktige for utviklingen av skrivekuglen. Fra venstre: Malling-Hansens svoger, Johan Alfred Heiberg, 1848-1936, bodde hos RMHs familie i en periode i 1865, og takket være hans dagboksnotater er det dokumenter at RMH var i gang med sin skrivekugle allerede i 1865. I midten: Mekanikeren Christoffer Peter Jürgensen, 1838-1911, var den som omsatte RMHs idéer i praktiske løsninger, og som bygget de første skrivekuglene. Til høyre: August Lyngbye laget sin første skrivekugle i 1879, og RMH var meget begeistret for denne modellen, som var utstyrt med både fargebånd og papirvalse, og ligner mer på det vi oppfatter som en moderne skrivemaskin. Lyngbyes modell vant første premie medaljen ved Industriutstillingen i København i 1888. Portrettene av Jürgensen og Lyngbye er avfotografert i Teknisk Museum av Jørgen Malling Christensen.
Konsulen i New York, general Christian Thomsen Christiansen, 1832-1905, var en god støttespiller for RMH i USA.

Men når kan vi anta at den aller første utgaven av skrivekuglen ble bygget, og hvorfor i all verden leverte ikke RMH inn en patentsøknad på et lang tidligere tidspunkt, dersom han hadde en ferdig modell før 1870?

 

I en udatert og usignert artikkel som er funnet blant datteren Johanne Agerskovs etterlatte papirer, og sannsynligvis er skrevet av henne selv eller hennes datter, Inger Agerskov, står følgende å lese:

 

”Hvornaar den første Idé til ”Skrivekuglen” tog Form hos Malling-Hansen vides ikke med Sikkerhed, den foreliggende Litteratur er ikke helt enig paa det Punktet. Tallene 1865-67-69 opgives, men det er ikke lykkedes at fastslaa et bestemt Arstal. Efter nyere Undersøgelser er der dog fremkommet saa meget, at man efter al Sandsynlighed kan regne med en Model færdig konstrueret i Vinteren 67-68 eller i Vinteren 68-69, men først i 1870 efter at Malling-Hansen havde faaet Patent paa sin Skrivemaskine fremkom den offentlig.”

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

RMHs døtre Engelke Wiberg, 1866-1948, og Inger Agerskov, 1873-1946, bidro gjennom sine meget omfattende undersøkelser med mye verdifull viten om de første årene av skrivekuglens utvikling. De tok et grundig oppgjør med falske anklager om at RMH hadde stjålet sin idé til sin oppfinnelse fra en annen person, fremsatt i ofentligheten i 1924. Til høyre, oppfinneren selv, Rasmus Malling-Hansen, 1835-1890, på et protrett fra 1885, som finnes i mange eksemplarer. Bildet av Engleke Wiberg tilhører Det Kongelige Bibliotek.
Slik jeg vurderer den foreliggende dokumentasjonen i form av de gamle patentsøknadene, originale brev, og opplysninger i artikler av RMHs døtre og svigersønn, mener jeg at den ovenstående modellen må være den aller første skrivekuglen som ble bygget- altså modell No 1. Tegningen er laget av Dieter Eberwein på grunnlag av tegningen fra den aller første patentsøknaden til RMH, fra 25. januar 1870. I patentteksten skriver RMH at han har satt sammen en skrivekugle, og jeg mener det ikke kan tilkes på annen måte enn at han har bygget den, eller fått den bygget. Denne modellen er også den eneste som kan sies å samsvare med opplysningen om at den første skrivekuglen veide 75 kg.  Copyright: Dieter Eberwein.

Jeg holder det for svært sannsynlig at artikkelforfatteren har helt rett i at den første skrivekuglen sto ferdig en gang mellom 1867 og 1869, men det nøyaktige tidspunktet er dessverre fremdeles vanskelig å faststslå. Men om RMH hadde en skrivekugle ferdig så tidlig, hvorfor søkte han ikke om en patent tidligere enn i januar 1870, slik at han var sikret at ingen stjal hans oppfinnelse? Svaret på det tror jeg ganske enkelt må være at RMH ikke følte at han var ferdig med å utvikle skrivekuglen til tross for at han hadde minst en modell ferdig. Men på et eller annen tidspunkt måtte han jo levere en patentsøknad, uansett om han mente han fremdeles kunne gjøre forbedringer på sin oppfinnelse. Kanskje kom han først i 1869 i kontakt med det polytekniske miljøet, og ble oppfordret til å patentere skrivekuglen, eller kanskje var det helt nødvendig med et patent for å kunne få økonomisk støtte til å videreutvikle oppfinnelsen? Faktum er i hvert fall at RMH fortsatte å jobbe intenst med å forbedre sin skrivekugle i tiden etter innleveringen av den første patentsøknaden, og han fortsatte å arbeide med skrivekuglens oppbygning helt frem til den siste modellen han selv designet til Verdensutstillingen i Paris i 1878, hvor hans nyeste modell, nå utstyrt med fargebånd, vant en gullmedalje, og fikk meget god omtale. På denne utstillingen vant for øvrig den konkurrerende amerikanske ”typewriter”, produsert av Remington-fabrikken, kun en sølvmedalje. Man kan spørre seg selv hva i all verden som gjorde at en dårligere skrivemaskin gikk seirende ut av den kommersielle konkurransen. Men svaret på det hører til i en annen artikkel…

 

Tatt i betraktning den tiden det må ha tatt å forfatte den til dels meget infløkte og kompliserte patentteksten, og til å utarbeide tegningene til den patentsøknaden som ble levert inn i januar 1870, kan vi med stor sikkerhet fastslå et det i alle tilfelle må ha eksistert en ferdigbygget skrivekugle i 1869 – sannsynligvis også tidligere. Jeg vil mene at vinteren 1867/68 er en meget sannsynlig tidfesting. Mange kilder hevder også at skrivekuglen ble utstilt i Altona i 1869, og selv om vi ikke har andre konkrete beviser at dette medfører riktighet, er det vanskelig å avvise dette, da opplysningen også er å finne i en artikkel av RMHs datter Engelke Wiberg, og hun burde jo vite hva hun skriver om.

 

Det som av mange hittil har blitt regnet som den aller første skrivekuglen – boksmodellen som ble fremvist offentlig 8. september 1870, er altså ikke på langt nær den første skrivekuglen som ble bygget. Sannsynligvis var den skrivekugle nummer fem.

 

No 1: Selve prototypen, innebygget i et bord, papirsylinderens bevegelse ved hjelp av en pedal. Ca 1867-1869.

No 2: Skrivekugle med flatt underlag, utstyrt med en skruemekanisme med håndtak til linjeskift og håndkraft til flytting av skrivehodet. Ca 1867-1869.

No 3:  Skrivekugle med sylinder med en urfjær som måtte trekkes opp med en nøkkel. Februar 1870.

No 4: Kombinasjonsmodell med spiralfjær og to innebygde våtbatterier. Mars 1870.

No 5: Den ”offiselle” boksmodellen med utvendig elektrisk batteri. August/september 1870.

 

 

 

 

Oslo 08.11.09

Sverre Avnskog