|
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|
|
|
”Malling-Hansens Personlighed er ikke let at skildre; hvidt på sort er så mat, man trænger til Ildfarver, til noget levende i stedet for de døde Bogstaver. Malling-Hansen er i første linje Videnskabsmand. Han har Videnskabsmandens Fantasi og Trang til at følge traaden helt du. Hans blikk standser aldrig, før det naar Horizonten. Og han har Videnskabsmandens Grundighet. Intet er ham for smaat. Tværtimod: bag alt det smaa søgte og fandt han den store Enhed. Og endelig hadde han Videskabsmandens lykkelige Haand. Mange store Opdagelser beror jo tilsyneladende paa en Tilfældighed. Malling-Hansen havde den Haand, der kan gribe Tilfeldigheden og holde den fast, saa den bliver til et værdifuldt Fund.” (Dr. jur. C. Goos i sin bok om Det Kongelige Døvstummeinstitutts første hundre år, utgitt i København 1907, side 227) (Patenttegninger, copyright Dieter Eberwein, foto Malling-Hansen: Privat) |
| Ovenstående fotografi, tegninger og sitat får tjene som min første presentasjon av Rasmus Malling-Hansen. Bildet er tatt bare noen få måneder før hans død i 1890, kun 55 år gammel, men fargene er fra vår egen tid. Tegningene som omkranser hans portrett, er hentet fra de tallrike patentsøknadene på hans oppfinnelser, og nederst ses to utgaver av hans mest kjente oppfinnelse – den såkalte skrivekuglen. Til venstre, den første utgaven, men uten trekassen, patentert i 1870. På tegningen til høyre har den funnet sin velkjente form i 1878, og denne verdens første kommersielt produserte skrivemaskin gikk sin seiersgang på utstillinger i København, Wien og Paris på 1870-tallet. Med stor rett regnes Rasmus Malling-Hansen i dag som skrivemaskinens far, og i samlerkretser og blant museer er hans skrivekugle meget ettertraktet og oppnår svært høye priser. Det sies at en person i ledelsen av Microsoft-konsernet skal ha kjøpt en skrivekugle for 1 million kroner, men en pris på ca. 200.000,- er mer vanlig. |
|
Hunseby gamle skole der Malling-Hansen ble født og vokste opp. Foto: Otto Hemmingsen, Maribo lokalhistoriske arkiv. |
| Malling-Hansens mor, Juliane Hansen, 1809-1885. Foto: Privat. |
| Men la oss gå tilbake til begynnelsen, og se hvor denne begavede oppfinneren hadde sin opprinnelse, og levde sine første barneår. Malling-Hansens ble født 5. september 1835, under relativt fattige kår i Hunseby, Maribo. Hans mor var Juliane f. Matzen, datter av forpakter Matzen ved Knuthenborg gods. Hvem som var hennes mor er ikke kjent, og hun vokste opp som pleiedatter hos skolelærer og kirkesanger Rasmus Malling og hans familie. Som ung kvinne bestyrte Juliane Mallings husholdning i Hunseby gamle skole, der han bodde og hadde sin lærergjerning.
Til Hunseby kom den unge assistentlæreren Johan Frederik Hansen, og med ham ble Juliane gift i 1834, og året etter så deres første sønn, Hans Rasmus Malling Johan Hansen dagens lys. De fikk ytterligere to sønner, Jørgen Hansen (1837-1919) og Johan Hansen (1839-1918). |
|
Hans Rasmus Malling Johan Hansen |
|
Thomas Jens Jørgen Hansen |
|
Johan Frederik Oluf Emanuel Hansen |
|
Kort etter å ha fått seg arbeid som enelærer i Havlykke, døde imidlertid faren av tyfus i 1839, og Juliane befant seg plutselig alene med tre gutter på 1, 2 og 4 år. I Opfindernes Liv, første del, ved Helge Holst, København og Kristiania 1914, s 348 skriver Fritz Bech om Malling-Hansens barndom: ”Det var svære Tider for den unge Enke og smaa Kaar at gaa ind under, skønt Plejefaderen, i hvis Hjem hun havde født sine Børn, straks overtog Forsørgelsen af hele Familien, mod at Datteren, som hidtil, vedblev at styre hans Hus. Rasmus Malling, der således også blev plejefader for Malling-Hansen, var en sirlig og stilfuld, selskabelig skolet ældre Herre, der i sin tid havde faaet sin Opdragelse paa Løvenborg sammen med de unge Baroner, Moderen en kærlig og ualmindelig dygtig Kvinde, og Opdragelsen gennem disse to satte ganske naturlig sitt Stempel på Drengen: Malling-Hansen havde hele sit Liv let ved at bevæge sig blandt Folk og samtidig at gøre sig selv og sine Meninger gældende uden Spor af Paagaaenhed, i Kraft af en harmonisk Blanding af Beskedenhedog Selvfølelse.” Gjennom Malling-Hansens mange brev til moren og brødrene som voksen, tegner det seg et bilde av en familie med ualminnelig kjærlige og tette bånd. Malling-Hansen fortsatte å stå sin familie meget nært, til tross for at han som ganske ung forlot hjembygden, og næret en meget typtfølt omsorg for sin mor, helt frem til hennes død i 1885. Begge brødrene ble også lærere, Johan ved Skjelstrup skole, Jørgen inspektør ved Ringsted borgerskole. Johan var også organist, og Jørgen translatør, og han var en viktig rådgiver og samarbeidspartner for Malling-Hansen i hans korrespondanse. Malling-Hansen behersket nemlig ikke engelsk. |
|
Malling-Hansens Nye Testamente. Man kan tydelig lese hans navn, sted og årstall – Hunseby 1850. Malling-Hansen satt av en eller annen grunn en prikk over s’ene når han skrev. Boken er i dag i familiens eie. Det var først i 1883 at Malling-Hansen begynte å skrive sitt navn med bindestrek - hvorfor, vet vi ikke. Foto: Sverre Avnskog. |
| I sin nekrolog i Dansk lærerforenings medlemsblad, etter Malling-Hansens død, skrev Chr Brøchner: ”Malling-Hansen kan i mange Henseende siges at have været en lykkelig Mand. Ualmindelig udrustet baade i Henseende til Aand og Legeme, frejdig og livsglad i Ungdommen, vandt han tidlig alles Hjærter.”
Den unge Malling-Hansen viste seg tidlig som en meget begavet og lærenem gutt. Han hadde talenter på mange felter, og i særdeleshet var han god i matematikk og dyktig innen tegning. Det kom en ny assistentlærer til Hunseby skole, og han tok seg spesielt av Rasmus, også utenom skoletiden. Konfirmasjonsundervisningen skal ha gjort et varig inntrykk på Malling-Hansen, og han skal ha betrodd sin konfirmasjonslærer at han også selv ville bli prest. Men utsiktene til å få noen høyere utdanning var ikke lyse, og Malling-Hansen ble satt i malerlære i Maribo, for å lære et yrke. Og i følge hans barnebarn, Gerda Forman Jensen, glemte han aldri gamle kunster som maler. En gang på hans eldre dager, hadde en maler malt en dør for ham, men Malling-Hansen syntes ikke arbeidet var særlig godt utført, og dette sa han fra om. Maleren svarte at så kunne han jo male døren selv, noe Malling-Hansen gjorde. Om det var konfirmasjonspresten, den senere domprost Gude, som hadde henvendt seg til lensgreven av Knuthenborg, Frederik Marcus Knuth, vet vi ikke, men en dag ble den unge Rasmus og hans mor bedt om å komme til godset for å motta beskjed om at lensgreven ville støtte sin begavede sambygding økonomisk, og Malling-Hansen ble sendt til Lærerseminariet på Jonstrup, og tok eksamen herfra i 1854, etter kun 2 års studier – med meget god karakter! Etter å ha undervist noen timer i uken som privatlærer i hjemmet til lensgreven og hos presten Gude, og også et år som hjelpelærer ved Maglemer skole, tok Malling-Hansen i 1858 fatt på studiene i teologi. Men han avbrøt studiene uten å fullføre dem i første omgang, kanskje fordi han ikke var tilfreds med å måtte understøttes økonomisk. I alle fall søkte han, og fikk ansettelse som lærer ved Det Kongelige Døvstummeinstituttet i København i 1859, etter at en bekjent av ham som var lærer ved Instituttet hadde gitt ham tips om den ledige stillingen. Og ved Døvstummeinstituttet fant Malling-Hansens en livsgjerning der han fikk utfolde sine mangfoldige talenter og sin rike personlighet i fullt monn. Han ble en drivende kraft i utviklingen og forbedringen av de døvstummes undervisning og livsvilkår, ikke bare i Danmark, men i hele Norden, og hans arbeid med de døvstumme ble også det grunnlag som hans senere oppfinnelser og oppdagelser bygde på.
|
| Begge disse fotografiene er fra 1861. Til venstre, den unge, fremadstormende lærer og teologistudent. Foto fra privat samling. På bildet til høyre ses Malling-Hansen, stående i midten bak, sammen med lærerpersonalet ved Døvstummeinstituttet. Til Høyre for Malling-Hansen sitter daværende forstander og Malling-Hansens kommende svigerfar, Søren Johan Heiberg. Foto: Døvehistorisk Selskab. |
|
Men først ville Malling-Hansen gjøre ferdig sine teologistudier, og i 1861 forlot han atter Døvstummeinstituttet for å vie seg helt til studiene. Dog ikke for lang tid, for allerede i 1862 fikk han tilbud om en stilling ved Døvstummeinstituttet i Slesvig, som den gang var en del av Danmark, og denne stillingen takket han ja til – og han ble i 1864 forstander samme sted. Men krigen drev ham atter tilbake til København, og i 1865, når Søren Heiberg avgår som forstander, overtar Rasmus Malling-Hansen denne stilling, og innehar den fram til sin død. Foto: Døveskolen |
| Malling-Hansens 3 store oppfinnelser: Fra venstre, takygrafen - verdens raskeste skrivemaskin, skrivekuglen og xerografi(tørrkopiering). Foto skrivekuglen: Dieter Eberwein. Foto til høyre: Fra privat samling.
|
|
1865 er et hendelsesrikt år i Malling-Hansens liv. Foruten å bli ansatt som forstander ved Det Kongelige Døvstummeinstitutt, tar han embedseksamen i teologi, gifter seg med den forhenværende forstanderens datter, Carhrine Georgia Heiberg, som han har vært forlovet med siden før Slesvig-tiden, og han påbegynner også den oppfinnelse som skapte ham et navn langt utenfor Danmarks grenser – skrivekuglen. Og i de nærmeste årene videreutvikler og fortsetter han sine oppfinnelser, og lanserer i 1872 den såkalte takygrafen, en maskin tenkt til bruk ved stenografering, og som man kan skrive opp mot 1200 anslag i minuttet med. Og han utvikler også verdens første metode for tørrkopiering – som han kaller for xerografi, og er således 66 år tidligere ute enn svensk-amerikaneren Chester Carlson som i 1938 lanserte sin koperingsmaskin, som senere fikk navnet xerografi! I forstanderleiligheten på Døvstummeinstituttet i Kastelsvej flytter den nyutnevnte forstander Rasmus Malling-Hansen inn sammen med sin hustru Cathrine. Leiligheten har 11 rom, kjøkkenet vender ut mot plassen foran skolen, og på baksiden har familien en hagestue med utgang til en stor hage med et vakkert tre, en Robenia pseudo Acacia, som ble innkjøpt og plantet i 1839, samtidig som skolebygningen ble oppført. Regningen for treet finnes fremdeles i skolens museum. Her lever Malling-Hansen noen meget lykkelige år som prest og forstander, som ektemann og etter hvert far til ikke mindre enn 7 døtre, og som oppfinner og forsker. Malling-Hansen er meget raus med sin kjærlighet, og hans mange brev til brødrene og moren fra disse årene vitner om en meget lykkelig og omsorgsfull familiefar. |
| Cathrine Georgia Hansen. Foto: Privat. |
| Rasmus Malling-Hansen. Foto: Det Kgl Bibl i København. |
|
Emma, Juliane og Engelke. Foto: Privat. |
| Karen, Johanne og Marie. Foto: Privat. |
| Zarah, Emma og Engelke. Foto: Privat. |
| Emma. Foto: Privat. |
| Karen. Foto: Privat. |
|
Over ses det vakre treet i familiens private hage, sett fra hagestuen, på baksiden av Døvstummeinstituttet. Treet, som ble plantet i 1839, samtidig som bygningen ble oppført, står like vakkert den dag i dag. Her har sikkert de unge pikene lekt og klatret. Cathrine het kun Hansen til etternavn etter at hun giftet seg med Malling-Hansen, for det var først i 1883 at han begynte å bruke Malling som en del av sitt etternavn. Foto: S Avnskog |
| Sin hustru, som han gir sin uforbeholdne og meget hengivne kjærlighet, omtaler han med kjælenavnet Cäthemo’er, og
han holder alltid moren og brødrene orientert om døtrenes ve og vel, om deres barnesykdommer, deres hobbyer, deres fremskritt og små prøvelser. Hans innlevelse i sine barns liv må ha vært ganske bemerkelsesverdig for en mann av hans tid! Allerede i 1866 føder Cathrine den første av døtrene, Juliane, og så kommer i temmelig rask rekkefølge: Engelke i 1868, Emma i 1869, Zarah i 1870, Johanne i 1873, Karen i 1874 og Marie i 1875. Også noen av barna har kjælenavn i familien, og Juliane kalles Nanna, Engelke kalles Enga, Emma går under navnet Emse, Johanne omtales som Jeanne og Marie som Misse. I 1876 skal så Cathrine føde igjen, denne gangen et tvillingpar, men verken Cathrine eller de to pikebarna overlever fødselen. Malling-Hansens barnebarn, Gerda Forman Jensen har fortalt om denne tragiske hendelsen, at ”det var en modbydelig historie. Hun døde pga. barselsfeber. Der var en jordemoder, der ikke rigtig forstod det med hygiene.” For en mann med et så følsomt sinn og meget nære bånd til familien som Rasmus Malling-Hansen, må dette ha vært et fryktelig hardt slag. Jeg har selv ikke sett ham omtale tragedien i noen av sine brev til familien, man kan bare forestille seg hvordan det må ha rammet ham, da han på det absolutte høydepunktet av sin karriere som oppfinner, forstander og familiefar, med de lykkelige utsiktene for ham og hans kone til å bli foreldre til ennå to små barn, med ett slag står igjen alene med ansvaret for 7 døtre, de minste av dem kun i sine spede alder. Han har sannsynligvis hatt noen tunge år etter dette, og hvem som hjalp ham med barna i disse første årene etter Cathrines død, vet vi ikke. Når han 4 år senere treffer Anna Steenstrup, den kvinnen som skulle bli hans andre hustru, omtaler han henne først i nokså sjenerte og ganske tvetydige vendinger, som for å sondere hvordan en ny kvinne vil bli mottatt i familien, men ganske snart avslører han at han er like forelsket i henne som i sin Cäthemo’er, og omtaler henne snart som sin kjære Anna-mo’er, og som Guds sendelse til ham. Og Anna viser seg snart å være en meget hjertevarm og begavet kvinne, som de unge døtrene fullt ut aksepterer som sin stemor, de yngste av pikene er kun 5, 7 og 8 år når Malling-Hansen gifter seg igjen i 1880.
|
|
Til venstre: Sang til Malling-Hansens og hans andre kone, Annas hjemkomst fra en utenlandsreise, muligens deres bryllupsreise. Original: Bymuseet i København. Til høyre:Portretter av Anna og Rasmus, og den unge Anna i helfigur! Foto: Privat.
Malling-Hansens barnebarn, Gerda Forman Jensen, har erindret føglende romantiske historie om Rasmus og Anna: ”Som ganske ung var vores morfader i præstegården (i Hunseby?). Her traf han frk. Steenstrup, som var på familiebesøg. De blev forelskede i hinanden. Men det kunne jo slet ikke gå. Han var ikke fin nok til hende, og de var også så unge, så det blev ikke til noget. I stedet blev han så forlovet og gift med forstanderens datter. Han traf vist frk. Steenstrup igen før bryllupet, men dengang brød man ikke sådan en forlovelse. Frk. Steenstrup kunne være blevet gift med brygger Carl Jacobsen; hun var fra det højere københavnske borgerskab, men hun ventede - siges det - efter sin ungdoms elskede. De mødtes igen, nogle år efter at Cathrine var død - og de blev gift. De fik ikke selv børn, men hun gik ind og blev stedmor for 7 piger. Mor og de andre små var meget glade for hende. Det kneb mere med de to ældste, moster Enga og moster Nanna.”(Sitert fra Jens Forman).
|
 |
 |
|
Malling-Hansen sammen med lærere og elever ved Det Kongelige Døvstummeinstitutt i København, fotografert i 1881, forstørret utsnitt til høyre. De døvstummes velferd og undervisningen av dem sto Malling-Hansens hjerte meget nær i hans 25 års virke som forstander og prest ved instituttet! Foto: Døvehistorisk Selskab. |
|
Når C Goos, i sin bok om Døvstummeinstituttets historie, starter sitt kapittel om Malling-Hansens tid som forstander ved Døvstummeinstituttet, skriver han følgende (s. 226): ”Naar man fra Forstander S. Heibergs Periode gaar over til at beskæftige sig med det kgl. Døvstummeinstituts Historie under hans Efterfølger Malling-Hansen, er det, som om man med et Spring fra Frederik den Sjettes rolige, sindige Tidsalder blev henflyttet i vor egen urolige, omskiftelsesrige Tid. I Politiken begynder den ny Tid i Fyrrerne, på Døvstummeinstitutet begynder den først 1865, og Overgangen er saa pludselig, at den tydelig nok skyldes Personskiftet. Der kan nu ogsaa vanskelig tænkes to mer modsatte Personligheder enn Heiberg og Malling-Hansen. Heiberg er helt og holdent en Mand fra l’ancien régime, hans Vej gaar lige og støt som det. Malling-Hansen er moderne, nervøs moderne, og hans Vej gaar – som Lynets – i Zigzag. Heiberg lukkede for det ny, Malling-Hansen lukker op. Hans Periode bliver som et spruttende Fyrværkeri af kæmpende Idéer og Tanker, hvori gammelt dør og nyt fødes. Vel ligger Grunden hertil meget i Omgivelser og Forhold, men først er den dog vist at søge i Malling-Hansens egen Karakter og i hans Temperament…….” |
 |
 |
|
Fotografi fra Døvstummeinstituttet i 1886, muligens fra Døveforeningen av 1866 sitt 20-årsjubileum.. Til høyre et utsnitt fra høyre kant av bildet. Er det Malling-Hansen som står som nummer tre fra høyre? Skikkelsens utstråling og positur kan tyde på det – er ikke dette en mann med autoritet og ”pondus”? Foto: Det Kgl Bibl i København. |
|
Det er således ikke til å forundres over at Malling-Hansen ikke hviler på sin posisjon, men meget helhjertet går inn for å forbedre vilkårene ved den anstalt han er satt til å lede, og han unnslår seg heller ikke for å gå til strid mot sine meningsmotstandere om nødvendig, for selv om han i hjertet var en vennlig mann, kunne han også ha et heftig temperament. Og det er intet område som er for lite for forstanderen, det være seg de døvstummes bespisning, deres adgang til frisk luft, hagearbeid o.s.v., og Malling-Hansen får meget tidlig utbedret og utvidet Døvstummeinstituttets uteareal, slik at skolen får en meget større hage der elevene hver dag får arbeide et visst tidsrom i frisk luft og i vakre omgivelser. Han går også inn for å få installert elektrisk belysning, noe som riktignok ikke blir realisert. Og til stor frustrasjon for ham, blir heller ikke hans planer om et nytt tilbygg til instituttet noe av, men nye planer fødes stadig i hans sinn, og Malling-Hansen blir på mange måter den drivende kraft i utviklingen av undersvisningen av de døvstumme i Danmark og i Norden for øvrig. I 1868 reiser han på studieturer til utlandet for å studere hvordan undervisningen er organisert i ulike land, og henter på denne måten nye idéer som han så arbeider for å sette ut i livet i hjemme i Danmark, og han er leder ved flere av møtene for lærerne ved de nordiske ”Abnormeskolene”, som det het den gangen. Malling-Hansens oppdaget snart at de døvstumme barnas vansker var meget sammensatte og variable, og det var således vanskelig å gi dem alle en tilfredsstillende undervisning. Men allerede i 1867 ble det bestemt, etter innstilling fra Døvstummeinstituttet og den private Døvstummeskole(de Kellerske anstalter), at de egentlige døvstumme skulle opplæres ved Instituttet etter tegnspråkmetoden, mens de uegentlige(de som hadde en viss hørsel, eller som hadde vært hørende) skulle undervises ved de Kellerske anstalter etter talemetoden(leppeavlesning). De Kellerske anstalter skulle dessuten ha ansvaret for de ”åndssløve” døvstumme. |
 |
 |
|
Over: Slik ligger Døvstummeinstituttet i dag – en fredelig, gulkalket mursteinsbygning i København. Foto: Sverre Avnskog. Til høyre ses en gammel skisse over Døvstummeinstituttet og området rundt. De to store bygningene på kartet, er Døvstummeinstituttet til venstre, og Blindeinstituttet til Høyre. I kjelleren til Døvstummeinstituttet ligger i dag et lite museum som presenterer skolens historie. |
|
Men Malling-Hansens stanset ikke der. Fra hans hånd framkom et forslag i 1879 om å opprette ennå et Døvstummeinstitutt, i Jylland, med undervisning utelukkende etter talemetoden, og takket være hans store innsats, ble i 1881 Døvstummeinstituttet i Fredericia en realitet. ”Men naar det i en Kommissionsbetænkning af 1889 heter at alle Landets Døvstummeinstitutter er indordnet som Led i et System, indenfor hvilket enhver døvstum henvises til en særegen ’Anstalt, hvis Undervisning er afpasset etter Graden af hans legemlige Fejl og hans aandelige Standpunkt, og at en saadan systematisk Ordning af Døvstummeundervisningen endnu ikke findes andre Steder end i Danmark, skyldtes dette fortrinlige resultat i første Række Malling-Hansen.” Dette skriver Arild S. Ebbe i sin biografi om Malling-Hansen i Jonstrupbogen, 1928, s 9. Mye takket være Malling-Hansen var Danmark blitt et foregangsland når det gjaldt organiseringen av undervisningen av de døvstumme. |
 |
 |
|
 |
 |
|
Cathrines stemor Emma f. Rørdam, 1812-1897 og faren Søren Johan Heiberg, 1810-1871. Da den første hustruen, Engelke Marie, 1814-1855, døde, giftet Heiberg seg med hennes 2 år eldre søster. Foto: Heiberg-museet i Sogndal. |
|
Juliane Hansen, 1809-1885, Malling-Hansens mor. Faren døde i 1839, et år før fotograferingen ble oppfunnet. Foto: Privat. |
|
Annas foreldre, Abelone Antoinette født Lyngbye, 1814-1906 og Michael Vogelius Steenstrup, 1809-1855, byfogd i Frederikshavn. Foto til venstre: Privat. Til høyre: Det Kgl Bibliotek i København. |
 |
 |
 |
|
Cathrine f. Heiberg, 1841-1876 Foto: Heiberg-museet i Sogndal |
|
Rasmus Malling-Hansen, 1835-1890 |
|
Anna f. Steenstrup, 1842-1897. Foto: Det Kongelige Bibliotek |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|
Johanne, 1873-1948, med sin ektemann, Michael Agerskov, 1870-1933. Sammen sto de bak utgivelsen av det religiøs verket ”Vandrer mod Lyset!” i 1920. Johanne gjorde en stor innsats for å forsvare Malling-Hansen mot beskyldninger |
|
Juliane, 1866-1920, gift Danckert. Foto: Privat. |
|
Zarah, 1870-1910, gift Bech Foto: Privat. |
|
Engelke, 1868-1949, gift Wiberg. Foto: Privat. |
|
Karen, f. 1874, ugift. Foto: Privat. |
|
Emma, 1869-1954, gift Mathiesen. Foto: Privat. |
|
Marie, 1875-1945 gift Forman. Foto: Privat. |
|
Alle døtrene samlet på ett brett – i 1886 Foto: Heiberg-museet i Sogndal. |
 |
 |
|
Til venstre, et eldre foto av den første modellen av skrivekuglen, etter patentet fra 1870. Maskinen brukte et elektromagnetisk batteri og veide hele 75 kilo. Til høyre en annonse for skrivekuglen. Pris 300 kroner. De aller seneste modellene kostet det halve. |
|
12. mars 1924 offentliggjorde professor H. I. Hannover i København en artikkel i ”Berlingske Tidende”, hvor han påsto at skrivekuglens egentlige oppfinner var en annen enn Rasmus Malling-Hansen, nemlig en person ved tittel og navn kanselliråd Peters. Han beskyldte med andre ord Malling-Hansen for å ha forsøkt å ta æren for en annen manns oppfinnelse. Dette foranlediget de to søstrene Malling-Hansen, Johanne og Engelke, til å gå til grundige undersøkelser av saken, og etter å ha brakt sakens kjensgjerninger på det rene, til å ta til kraftig motmæle mot H. I. Hannovers påstander. I sitt manuskript ”Die Biograpie der Erfinder der Schribkugel, R. Malling-Hansen”, forteller Johanne Agerskov om hvordan misforståelsen hadde kunnet oppstå, ved forveksling av ulike modeller, forveksling av årstall, og fordi kanselliråd Peters var nærmere 90 år og dessuten på det nærmeste døv, da han ble intervjuet av professoren. Saken verserte i avisens spalter over en lang periode, i til dels kraftige, polemiske ordelag, og førte også til privat ordveksling og møter, men professor H. I. Hannover var en stolt mann, som ikke uten videre ville innrømme en feiltagelse. Men søstrene gjorde en heroisk innsats for å forsvare sin fars gode navn og rykte, og takket være den bok Johanne Agerskov utga, hvor hun beskriver striden (”Hvem er skrivekuglens opfinder?”), sitter vi i dag med relativt detaljerte opplysninger om hvordan Malling-Hansen i 1865 sammen med sin svoger, Johan Alfred Heiberg, eksperimenterte med sin oppfinnelse. Johan Heiberg bodde i en periode sammen med familien Malling-Hansen, og i sin bok forteller Johanne Agerskov om hvordan Johan Heiberg kunne bekrefte i brevs form, gjennom å konsultere sin dagbok, at Malling-Hansen allerede i 1865 hadde idéen til sin skivemaskin, og også hvordan han drev eksperimenter ved å tegne inn bokstaver på en porselenshalvkule, og så ved hjelp av Johan Heibergs tidtaking, kunne finne ut hvordan bokstavene burde plasseres for at man skulle kunne skrive hurtigst mulig, ved å prøveskrive på porselenshalvkulen. |
 |
 |
 |
|
3 gamle fotografier. Til venstre: En ”kugleskriver”. Skrivekuglen er ganske høy, og bør derfor anbringes på et relativt lavt bord, for å få en god skrivestilling. I midten: Malling-Hansens oppfinnelse var gjenstand for stadige forbedringer, og finnes i en rekke utgaver. Antagelig ble gamle ”kugler” framontert og satt på nyere modeller etter hvert. Til høyre: I annonsene for skrivekuglen het det at den kunne brukes av enhver, f eks av den som led av skjelving på hånden. |
 |
 |
 |
 |
|
Malling-Hansens datter Johanne Agerskov gjorde, sammen med sin søster Engelke, en stor innsats for å bevare sin fars minne, som den rettmessige oppfinneren av skrivekuglen. Til høyre for Johanne Agerskov ses hennes onkel Johan Alfred Heiberg, som hjalp Malling-Hansen med hans første forsøk med skrivekuglen i 1865, og som talte i Malling-Hansens begravelse. I midten over, en annen av onklene, Frederik Heiberg, som overtok stillingen som forstander og prest ved Døvstummeinstituttet da Malling-Hansen døde, og som holdt en meget vakker minnetale ved avdukingen av minnesmerket på Malling-Hansens grav. Helt til høyre, Johannes svoger, Fritz Bech, gift med hennes søster Zarah. Han ble forstander ved Døvstummeinstituttet i Fredericia, og gjorde en meget stor innsats for å hedre Malling-Hansens minne, gjennom en rekke artikler i bøker, aviser og i sitt eget tidsskrift, Smaablade for døvstumme. Foto, Johanne Agerskov: Privat. Johan Heiberg: Det Kgl Bibliotek. Frederik Heiberg og Fritz Bech: Døvehistorisk Selskab. |
|
I sin udaterte biografi om sin far, forteller Johanne Agerskov om hvordan idéen til oppfinnelsen av skrivekuglen oppsto hos Malling-Hansen. Og det fenomen hun beskriver gjelder egentlig for flere av Malling-Hansen oppfinnelser og oppdagelser. De hadde sin rot i hans daglige gjerning - gjennom observasjoner og refleksjoner over de dagligdagse, små ting, oppsto idéer i Malling-Hansens sinn, som han så arbeidet videre med, og søkte å sette ut i praktisk virkelighet. Han var vant til å arbeide alene, sin utdanning hadde han i stor grad gjennomført ved egenstudier, og han viste ved flere anledninger at hans tanker ikke hvilte før de hadde funnet løsninger, der andre hadde måttet gi opp. Johanne Agerskov forteller om sin far, at han gjennom sitt arbeid med å undervise de døve, på et visst tidspunkt ble bevisst at man, når man ”snakker” med håndalfabetet, som man brukte på den tiden - et tegn for hver bokstav, kunne forme opptil 12 tegn i sekundet. Dette i motsetning til når man skrev, hvor de færreste maktet å skrive mer enn 4 bokstaver pr. sekund. Dette ledet ham så til den idé, at det måtte være mulig å konstruere en maskin, der man kunne anvende denne fingrenes hurtighet til å skrive meget raskere enn det som var mulig med blekk og penn. Når den første lille spiren til oppfinnelsen våknet i Malling-Hansens tanker, vet vi ikke, og heller ikke så meget om den videre fremdriften, eller når den første modellen sto ferdig, men vi vet i hvert fall at Malling-Hansen var i full gang med praktiske eksperimenter i 1865, og Johanne Agerskov skriver i sin biografi at den første modellen etter all sannsynlighet sto ferdig vinteren 1867/68 eller 1868/69. Først i 1870 får Malling-Hansen patent på sin oppfinnelse, med 15 års enerett, og skrivekuglen blir snart en slager på ulike utstillinger rundt omkring i Europa. Den første modellen er meget stor og upraktisk, veier hele 75 kilo, men få år senere er det nesten bare selve skrivehodet som er igjen, mens resten får en mer praktisk og letthåndterlig utforming – uten det elektromagnetiske batteriet. Malling-Hansen finner etter hvert bedre, mekaniske løsninger, som overflødiggjør elektrisitet. Malling-Hansen reiser personlig til verdensutstillingene i Wien i 1873 og Paris i 1878, og gjør ubetinget suksess med sin skrivekugle! På mange måter kan man si at Malling-Hansens oppfinnelse symbolsk sett rummet meget av tidens fremtidsoptimisme og store tro på menneskets muligheter gjennom nye oppdagelser og oppfinnelser! I årenes løp får Malling-Hansen en rekke priser og utmerkelser for sin oppfinnelse. Han mottar førsteprismedaljen ved den Skandinaviske industri-utstillingen i København i 1872, ”Vortschritts medal” ved verdensutstillingen i Wien i 1873, og Gullmedaljen ved verdensutstillingen i Paris i 1878. Malling-Hansen blir i løpet av få år en berømt og respektert mann i Danmark og også utenfor Danmarks grenser begynner man å bli oppmerksom på ham. I 1872 får han Fortjenestemedaljen i gull i Danmark, i 1873 den østerrikske gullmedaljen ”Pro literus et artibus”, i 1876 blir han utnevnt til Ridder av den svenske Vasaordenen og i 1880 Ridder av Danebrog i Danmark. Ikke dårlig for en mann av folket fra meget enkle kår på den danske landsbygd. Malling-Hansen treffer flere ganger den danske kongen, som er en stor beundrer av hans arbeid, og også den svenske kongen prøveskriver hans skrivekugle, og gir den stor anerkjennelse. Flere store artikler om Malling-Hansens oppfinnelser publiseres i ”Illustreret Tidende”, hvor hans oppfinnelser får meget rosende omtale! Han blir også frimurer - av 9. grad, og hans losje het Zorobabel og Frederik til det kronede Håp. Det var på veg hjem fra et møte med sine losjebrødre at Malling-Hansen døde, en mørk høstkveld i 1890. |
 |
 |
 |
|
Til venstre ses ”Vortschritts medal” som Malling-Hansen fikk ved verdensutstillingen i Wien i 1873. Til høyre, førsteprismedaljen ved Den skandinaviske utstillingen i1872. Gullmedaljen fra Paris, 1878 ble stjålet fra familien under et innbrudd. Etter verdensutstillingen i Paris, reiste Malling-Hansen hjem med 40 bestillinger på skrivekugler - til Danmark(9), Frankrike(7), Sverige(2), Norge(2), England(3), Amerika(2), Italia(1), Bøhmen(2), Ungarn(1), Egypt(1) og Peru(10). Foto: Lars Mathiesen. |
|
Slike fargede notatbøker benyttet Malling-Hansen til å skrive ned ideer og resultater av sine undersøkelser, og han etterlot seg en mengde av dem. Ovenstående bærer hans initialer, og datoen 14 november 1886. Originalen er i privat eie. |
|
Det er ikke kun i vår tid at det lages samlerkort-serier. Her er Malling-Hansen blitt beæret en plass i Rich’s oppfinner-serie. Bare så synd at det er en av konkurrentenes maskiner som er avbildet! |
|
Til forskjell fra det tradisjonelle qwerty-tastaturet, har skrivekuglen de ulike bokstavene plassert slik at de fingrene som skriver hurtigst, treffer de mest brukte bokstavene, og disse er også plassert slik at man ofte, når man skriver på skrivekuglen, bruker en finger fra henholdsvis høyre og venstre hånd annenhver gang, vokalene er plassert til venstre, konsonantene til høyre. Med dette kan man oppnå en meget hurtig skrivehastighet, opptil 800 anslag pr minutt, som langt overgår det som er mulig på qwerty-tastaturet. På skrivekuglen er det også meget kort vei fra tast til bokstav, idet stemplene går direkte gjennom halvkulen og rett ned på papiret, mens de konkurrerende maskinene hadde leddede armer fra tast til bokstav – noe som forsinket skrivehastigheten vesentlig. Et problem med de konkurrerende maskinene, var også at armene viklet seg inn i hverandre dersom man skrev for fort, og man måtte derfor plassere bokstavene slik at ikke hastigheten ble for rask. Jeg har selv forsøkt å skrive på en skrivekugle, og det er en ganske annen opplevelse enn å skrive på de tradisjonelle skrivemaskin-modellene. Tastene er utrolig lette å betjene, de beveger seg meget hurtig opp og ned, og i tillegg nesten lydløst. Mekanikken er utviklet til det forfinede, og skrivekuglens utforming er også industridesign av ypperste merke! Men dessverre ble det de langt langsommere maskinene, som Malling-Hansens skrivekugle konkurrerte mot, som slo gjennom på lengre sikt, og man kan jo spørre et meget undrende hvorfor, så lenge skrivekuglen langt overgikk de andre maskinene i skrivehastighet. Til det er det nok flere svar, og det viktigste dreier seg nok om økonomi. Folkene bak den amerikanske Remington-maskinen, som etter hvert ble den førende på markedet, hadde en helt annen økonomi i ryggen, og et helt annet markedsføringsapparat. Skrivekuglen var på det nærmeste et enmannsforetak, Malling-Hansen var oppfinner, markedsfører, selger, ordrebehandler o.s.v. Han hadde riktignok hjelp av professor C. P. Jürgensen, og senere Aug. Lyngbye(som fikk den høyeste utmerkelsen, sølvmedaljen, på den internasjonale kunst- og industriutstillingen i København i 1888, for den videreutviklede skrivekuglen), i fremstillingen og videreutviklingen av skrivekuglen, og av sin venn Erik Ritzau til salg, men det var på det nærmeste alt – ellers var det Malling-Hansen som sto for det hele – og arbeidet med å skaffe økonomiske midler til støtte for produksjonen gikk ikke lett. Og man kan spørre seg om ikke skrivekuglen ville blitt en annen skjebne til del, om de personer i Danmark som hadde økonomiske midler til å støtte sin landsmann, hadde kjent sin besøkelsestid. Et annet moment er selvfølgelig Malling-Hansens alt for tidlige død, kun 55 år gammel. Da han døde, hadde han en bestilling inne for produksjon av 100 skrivekugler, men etter hans død var det ingen som sto rede til å fortsette hans livsverk. Bestillingen ble kansellert, og salget av skrivekuglene opphørte. |
 |
 |
|
Over ses et maleri av den danske kunstneren Malthe Engelstedt, som viser Malling-Hansen i hjemmet til sin venn og forretningsforbindelse Erik Ritzau(til venstre), grunnleggeren av Ritzaus Bureau. I bakgrunnen ses Ritzaus kone, Anna, og de to øvrige kortspillerne er kaptajn og arkivar Gustav Feilberg og overlærer og leksikograf Johannes Kaper(til høyre). Maleriet eies i dag av Anna Ritzau. |
|
Heldigvis er det bevart et stort antall av de brev Malling-Hansen skrev på sin skrivekugle. Som en kuriositet kan nevnes at Malling-Hansen ble tvunget til å skrive den første patentsøknaden for hånd! De godtok ikke hans søknad om patent på en skrivemaskin, skrevet på skrivemaskinen! |
|
Da Malling-Hansen vel hadde oppfunnet sin skrivekugle og tatt den i bruk i stort sett all sin korrespondanse, oppsto av og til den situasjon at han gjerne skulle ha flere eksemplarer av sine brev. Han begynte derfor å bruke ”svertepapir” slik det var vanlig på telegrafstasjonene, for å lage kopier. Han eksperimenterte med ulike farger på svertepapiret og oppdaget at blått svertepapir gir mange flere kopier enn det svarte. Han fant også på å legge 5 lag med annet hvert svertepapir og vanlig papir, og når han la svertepapiret med fargesiden vendt opp, fikk han på denne måten 5 ”negativer”, som han igjen kunne kjøre gjennom 2 valser, med brevark innimellom, og hadde så ganske raskt produsert 5 kopier av sitt brev. Prosedyren kunne gjentas opptil 20 ganger, og han kunne således på temmelig kort tid produsere 100 kopier av sine brev skrevet på skrivekuglen, og metoden kunne også anvendes til å mangfoldiggjøre håndskrift og tegninger. Malling-Hansen ga sin metode navnet xerografi, og det gikk flere tiår før noen kom på å lage en lignende metode! I dag høres kanskje ikke dette så imponerende ut, men slik er det også med det enkle, noen skal nå en gang være den første til å finne det ut – og her hadde Malling-Hansen denne særskilte begavelse, at han alltid forsøkte å utgrunne hvordan ting kunne gjøres bedre og enklere. |
 |
 |
 |
 |
 |
|
Til venstre, over: Malling-Hansens svigersønn, Fritz Bech, fotografert i 1882, samme år som han ble lærer på Instituttet. I 1904 ble han forstander i Fredericia. Han skrev en rekke artikler om Malling-Hansen, og bidro til å gjøre hans oppfinnelser kjent! Foto: Privat. I midten ses Professor Jürgensen, som var medeier i noen av Malling-Hansens patenter, og gjorde et betydningsfullt arbeid med å videreutvikle skrivekuglen sammen med Malling-Hansen. Til høyre, et bilde av Lensgreven av Knuthenborg, Frederik Marcus Knuth, mannen som støttet Malling-Hansen økonomisk, og satte ham i stand til å studere. Foto: Det Kgl Bibl i København.
Fritz Bech skriver i sin selvbiografi om søndagsgudstjenestene på Instituttet: ”Der var ingen Kirkesal, men den store Skolestuen blev om Morgenen omdannet til at fungere som saadan. Trætavlerne blev af de store Drenge flyttet hen til Endevæggene, den hvide Prædikestol med det gyldne Kors hentedes ned fra Loftet, og flere Rækker Bænke blev anbragte foran denne, og saa besteg Forstander Malling-Hansen, der ogsaa var ordineret Præst, i Ornat Prædikestolen og udlagde Dagens Evangelium klart og tydelig i et ualminnelig smukt Haandalfabet og Tegnsprog.” Fritz Bech forteller også en morsom historie fra et av kongebesøkene ved Døvstummeinstituttet: ”En dejlig Sommerdag kom saa den kongelige Familie kørende ud til Instituttet i de fine Ekvipager(Vogne) med de røde Kuske og Tjenere paa Bukken. Der var den gamle Kong Christian IX og Dronning Louise og nogle af deres Gæster bl. a. deres Svigerdatter, den yndige Dronning Olga af Grækenland med sine 2 Sønner, Kronprins Constantin og Prins Georg, henholdsvis 16 og 15 Aar gamle. Det kan nok være, at de døvstumme Børn var betagne af Synet, men de blev hurtig sendt op i Klasserne, medens Modtagelsen fandt sted. Forstanderen havde faaet Bud om Besøget et Par Dage før, og hele Instituttet var i den reneste og fineste Orden. Lærerne stod hver i sin Klasse i sort Frakke med hvid Handske paa venstre Haand, og Drengene rejste sig og bukkede, og Pigerne nejede, medens Herskaberne bevægede sig fra den ene Klasse til den Anden og stod lidt og saa paa Undervisningen. Men Dronning Louise, der havde hørt noget om Forstanderens Vejninger, begyndte at tale med ham derom og ytrede Ønske om selv at blive vejet. Naturligvis førte Forstanderen saa Herskaberne ind paa Sovesalen, hvor den store Vægt stod, og Dronningen kom paa vægten, og det visede sig at hun kun vejede 95 pund (471/2 kg) men hun var jo lille og højt oppe i Aarene.” Bech forteller så videre at hun gjerne ville se hva de to unge prinser veide, men snart viste det seg at de to unge herrer var forduftet. Etter mye leting, ble de så funnet på kjøkkenet, av alle steder. Der satt de to prinsene og gumlet meget fornøyd på en tykk ”Rundtenom Rugbrød med Fedt. Og den smakte dem udmærked,” avslutter Bech. (Gjengitt med tillatelse fra Døvehistorisk Tidsskrift. |
|
Gjennom flere artikler i ”Illustreret Tidende” kunne publikum følge utviklingen av Malling-Hansens oppfinnelser. Øverst ses den eldste modellen fra 1870, under den forbedrede maskinen som han presenterte i 1872. Fritz Bech forteller i sin selvbiografi, at døtrene til Malling-Hansen i skolen gikk under navnet ”de små skrivekugler”. Han forteller også at de ofte møtte kongen, som alltid ba dem hilse til sin far. Nederst er søstrene Karen og Johanne avbildet. Foto: Privat. |
 |
 |
 |
|
Den danske kongen, Christian IX var en stor beundrer av Malling-Hansens oppfinnelser. Til høyre, dronning Louise. |
| Hvem var Rasmus Malling-Hansen? |
| En biografi skrevet av Sverre Avnskog |
 |
 |
 |
|
Malling-Hansen var en meget flittig brevskriver, og her har jeg gjengitt i sin helhet et brev han skrev i 1883 til en gammel venn fra Jonstrup-tiden, Otto Lind. Det vil si jeg har utelatt noen få linjer skrevet med penn etter underskriften. Legg merke til at Malling-hansen her har begynt å skrive sitt etternavn med bindestrek! I brevet oppsummerer Malling-Hansen sin livssituasjon så langt, og forteller om sin familie og sitt arbeid. (Brevet finnes i Rigsarkivets samlinger). Bildene under: Til venstre den aller siste modellen av skrivekuglen, med papirvalse og fargebånd, fotografert i Teknisk museum i Danmark, hvor det finnes i alt 9 skrivekugler. Foto: Sverre Avnskog. Til høyre et bilde fra Norge, av skrivekuglen som eies av Teknisk museum i Oslo. Dessverre er den ikke utstilt for tiden. Bildet i midten er verdt en nærmere kommentar. En meget utbredt misforståelse er at Malling-Hansen konstruerte skrivekuglen som et hjelpemiddel for blinde. Dette er ikke riktig – Malling-Hansens hensikt var å lage en maskin beregnet på hurtigskrivning for seende. Dette dokumenteres i hans egne dokumenter og brev, der han omtaler skrivekuglens tilblivelse. Det ble dog laget en skrivekugle med blindeskrift, og den finnes i dag i museet til Blindeinstituttet i København. Den er visstnok aldri blitt skrevet på av blinde. Foto: Sverre Avnskog. |
 |
 |
 |
| Omtrent på samme tid som han oppfant tørrkopieringen, utarbeidet Malling-Hansen den maskin som var spesiallaget til å skrive ekstremt hurtig, opptil 1200 tegn i minuttet – takygrafen – tenkt brukt til stenografering bl. a. i nasjonalforsamlingen. Dessverre fikk ikke denne maskin noen utbredelse, men den ble patentert, og ble i alle fall laget i ett eksemplar, da det finnes fotografier av den. Men hvorvidt den fremdeles eksisterer, og hvor den i så fall befinner seg, er ikke kjent. |
 |
 |
 |
|
Til venstre: Malling-Hansens oppfinnelse, takygrafen – stenograferingsmaskinen som man kan skrive opptil 1200 tegn i minuttet på.I midten: Malling-Hansens neste store prosjekt – daglige veininger og målinger av barna på Instituttet, og oppdagelsen av til da ukjente prinsipper for all vekst i naturen. Boken har han dedikert til sin kjære hustru, Anna. Originalen er i privat eie. Til høyre: Dieter Eberweins bok, Nietzsches Schreibkugel. Den mest kjente eieren av en skrivekugle, var Friedrich Nietzsche. Det sies at han var meget misfornøyd med sitt kjøp. Under restaureringen av Nietzsches skrivekugle oppdaget Eberwein at skrivekuglen hadde store skader, som sannsynligvis stammet fra transporten fra Danmark til Tyskland. Mekanikeren som skulle reparere maskinen, visste intet om skrivemaskiner, og påførte den så ennå større skader. Ikke rart Nietzsche var misfornøyd! Hans skrivekugle var blitt nærmest ubrukelig p. g. a. skader. Copyright: Dieter Eberwein. |
|
Elevenes sunnhet, deres muligheter til frisk luft, eksersis, praktisk arbeid o.s.v. var et område som opptok Malling-Hansen. Mange av elevene kom fra meget dårlige kår, det var stor sykelighet på instituttet, og dødeligheten var også stor. Malling-Hansen fikk innført et nytt og bedre bespisningreglement, og for å undersøke hva slags innvirkning dette hadde på barnas helse, påbegynte Malling-Hansen på 70-tallet en meget grundige vitenskapelig anlagt undersøkelse - gjennom flere daglige veininger og målinger av samtlige elever ville han studere effekten av barnas kosthold. Det var ikke det enkelte barns variasjon i vekt han ville finne, men for hele gruppen, derfor veide han barna i grupper, og han veide guttene og jentene hver for seg. Malling-Hansens sylskarpe blikk for detaljer og velutviklede intuisjon for sammenhenger gjorde at han snart oppdaget at barna ikke vokste jevnt og trutt, men at veksten foregikk i bestemte perioder, styrt av en eller annen ukjent faktor. Malling-Hansen undersøkte også trærne som vokste ved Instituttet, og han gjenfant de samme vekstperioder som hos barna. Han fikk også opprettet flere målestasjoner rundt om i verden, og alle resultatene ble rapportert til Malling-Hansen. Hans konklusjon var at alt levende i naturen vokser i de samme perioder, og at det er solens stråler som forårsaker denne variasjon i vekstperiodene. Om sine undersøkelser og deres resultater, skrev Malling-Hansen boken ”Perioder i Børns vøkst og i Solens varme”, som utkom i Danmark i 1886, og han redegjorde også for sine oppdagelser på en internasjonal legekongress i 1884 i København, og også denne gangen vekker hans oppdagelser internasjonal oppsikt. Hittil hadde man antatt at barns vekst foregikk i et jevnt tempo, og først og fremst var avhengig av deres ernæring og sunnhet, Malling-Hansen var den aller første som oppdaget at så ikke var tilfelle. Men heller ikke her fikk Malling-Hansen ført sin forskning helt til ende, dessverre, og de mange ubesvarte spørsmål som han ennå ønsket å finne svaret på, ble værende ubesvarte etter hans død. Men han rakk å sette spor etter seg også på dette felt, og Helge Holst siterer i ”Opfindernes Liv” fra Ludvig Feilberg, som skriver om Malling-Hansens undersøkelser i sin bok, ”Om sjælelig Ringhed”: ”Det var den første energiske Selvlivsbestræbelse i Retning af en livsanvendt Naturvitenskap i Danmark. Der er ved Standsningen af Malling-Hansens Arbejde tabt Traade, som det maaske vil falde vanskelig at faa op paa ny.” |
 |
 |
|
En ukjent kunstners fremstilling av Malling-Hansen, etter et portrettfotografi fra 1887. Det er dette portrettet som dannet utgangspunktet for medaljongen på Malling-Hansens gravsten. Malling-Hansen hadde mange talenter, og var beundret for sitt vakre orgelspill. Han behersket også verdensspråket volapük, og oversatte flere tekster fra volapük til dansk. Copyright: Det Kgl Bibl. |
|
Våren 2006 ble ”The International Rasmus Malling-Hansen Society” stiftet, med det mål å bidra til å gi Malling-Hansen den plass i historien han fortjener. Stiftelsesmøtet fant sted ved Døveskolen, der Malling-Hansen hadde sitt virke gjennom mer enn 25 år. Til æresmedlem ble utnevnt den nåværende lensgreven av Knuthenborg, Adam Knuth. Copyright S Avnskog. |
|
I 1890 er det så slutt, Malling-Hansen faller om på gaten, og er død i samme øyeblikk. To forbipasserende observerer det som skjer, og forsøker å gjenopplive ham, med det er nytteløst. En kraftig blodpropp har stanset hans liv. Malling-Hansen led av forkalkninger, og hadde fått sine forvarsler om at helsen ikke var som den skulle. Det siste året hadde han måttet ta en lang pause fra sitt arbeid. Han hadde også angina, eller hjertekramper som han selv kalte det, og hans datter, Marie, har fortalt at faren hadde store smerter, og skrek hver gang han fikk et anfall. Og det er ikke til å undres over at hans legeme ikke orket mer – på bildet som er tatt noen måneder før hans død, ser Malling-Hansen ut som en sterkt eldet mann, selv om han kun var 55 år gammel. Malling-Hansen var ikke den som tilbragte sitt liv i lediggang, tvert imot må vi vel kunne si at han drev rovdrift på seg selv. Hans dør sto alltid åpen for den som søkte ham, og han var en meget god og nær støtte for de døvstumme, for lærerne ved Instituttet, og hele tiden arbeidet han utrettelig med sine oppfinnelser og undersøkelser, samtidig som han var aktiv på kongresser, i komiteer og sammen med sine venner. Hans forhold til sine to hustruer, til sine døtre og til sin øvrige familie opptok også meget av hans tid og av hans tanker, og han var høyt elsket av dem alle! Men selv for en mann av Malling-Hansens kaliber finnes det en grense, og da sørgebudskapet spredte seg blant dem som kjente ham, vakte det meget stor sorg, ikke minst blant de aller ”minste” av dem, de døvstumme. Og jeg bringer her, når jeg nærmer meg avslutningen på min beretning om en av Danmarks aller største sønner, noen av de vakre ord fra Malling-Hansen til de døvstumme, gjengitt i ”Smaablade for døvstumme”, nr 10 1892. La disse ord vitne om Malling-Hansens natur, hans faderlige omsorg, hans lyse håp, hans kjærlighet og hans sterke og urokkelige tro på Gud og hans utsending, Jesus. ”Kom min Broder, Du, hvis Øre er lukket, og læs Evangeliet om den helbredte Døvstumme (Marc. 7, 31-37). Det er dit eget Evangelium; det er Dig, som vår Herre Jesus Kristus tager ved Haanden og fører bort fra Mængden; det er Dig, til hvem han siger sitt Effata; det er Dig, hvis Øre han oplader! En Prøvelse er sendt Dig af Gud. Aanden kommer gjennom Øret, men dit Øre er lukket; Sjælen taler gjennom Ordet, men din Læbe er stum. Du har følt dig saa ensom; Du har troet Dig forladt af Alle, har maaske troet, at Ingen havde Kjærlighed til Dig, den stakkels Døvstumme; - men har Du troet og følt saaledes, da læs dette Evangelium om den Døvstummes Helbredelse, og Du vil føle dybt, at Du ikke staar forladt og ene, men at vor himmelske Fader og Den, som han udsendte, ogsaa elsker Dig og giver Dig sin rige Velsignelse, naar Du af hele din Sjæl tror paa ham. Thi: saa elskede Gud Verden, at han gav sin Søn, den Eenbaarne, at hver den som tror paa ham, ikke skal fortabes men have det evige Liv.” |
 |
 |
 |
 |
|
”Et Monradsk Hovede, med sjælfulde Øjne, der saa mer indad end udad; en Officersskikkelse, spenstig og beleven i Optræden – saadan saa Malling-Hansen ud, da han stod i sin fulde Kraft!” (Fritz Bech i ”Opfindernes Liv”, s. 348). ”Han ser ud som en Kunstner, som en Komponist, og han fører seg paa en gang med en Kunstners Nonchalanse og en Officers Præsision og Belevenhed.” (Fra en artikkel i ”Nutiden” i 1886). ”….. en udpræget ’lysseer’.” (Arild S. Ebbe i Jonstrupbogen, 1928, s.24). Det er meget tydelig at Malling-Hansen gjorde stort inntrykk på sine samtidige - over ses han fotografert i henholdsvis 1877, 1883, 1885 og 1887. Den tids små portrettfotografier ble ofte fremstilt i et stort antall kopier, og ble brukt nærmest som et visittkort – delt ut til venner og bekjente. Ovenstående bilder kan derfor gjenfinnes hos flere kilder. De gjengitte eksemplarene er av meget god kvalitet, og det skyldes sannsynlig at de er blitt skjermet for sollys. Et av Malling-Hansens barnebarn, Elsebet Mathiesen, datter av Emma, etterlot seg en meget stor samling fotografier av Malling-Hansen og hans døtre og øvrige familie, foruten en mengde brev, dokumenter, bøker og andre trykksaker. Alle bildene oppbevarte hun i en metalleske med lokk, visstnok en gammel skoeske. De fleste fotografiene av medlemmer av familien Malling-Hansen i denne artikkelen stammer fra hennes samling. Ellers finnes det også en samling på ca 30 bilder i billedarkivet til Det Kongelige Bibliotek i København, en del bilder hos Døvehistorisk Selskab, Bymuseet i København, Heiberg-museet i Sogndal i Norge, og ellers hos samlere og andre etterkommere i Malling-Hansen familien. Foto, 1885, copyright Heiberg-museet. Resterende fotos er fra privat samling. |
|
Ikke lenge etter Malling-Hansens død, ble det på initiativ av noen av Danmarks kjente menn, startet en innsamlingsaksjon med den hensikt å reise et minnesmerke over den avdøde. Innsamlingen innbragte omtrent 1300 kr, og initiativtagerne bestemte at det skulle reises et granittmonument på Malling-Hansens gravsted, med en portrettmedaljong av ham i kobber. Billedkunstneren Brandstrup fikk oppdraget med å utforme medaljongen, og han brukte et velkjent portrett av Malling-Hansen i profil, fra 1887, som forbilde for sitt arbeid. Det ble hentet en granittstein fra Bornholm, kunstnerens utkast i leire ble støpt i kobber, og i 1892 var dagen kommet da minnesmerket skulle avdukes på Malling-Hansens gravsted på Garnisons kirkegård. Malling-Hansens svigersønn, cand mag Fritz Bech, skriver om hendelsen i ”Smaablade for døvstumme” nr 10, 1892: ”Denne smukke Højtidelighed fandt Sted Søndagen den 2den Oktober, paa en Søndag, for at saa Mange som muligt af den Afdødes gamle Elever blant de Døvstumme kunde være til Stede. Disse var da ogsaa mødte i et meget stort Antal; desuten bemærkedes, foruten den Afdødes nærmeste Familie og personlige Venner, en Mængde i Abnormeverdenen kjendte Personer…..” Malling-Hansens svoger og etterfølger som forstander og prest ved Døvstummeinstituttet, Frederik Heiberg talte ved graven, og han holdt en meget bevegende tale med utgangspunkt i Paulus’ ord om tro, håp og kjærlighet, og om at størst av alt er kjærligheten. Og han talte om den ”Højestes sønn”, og om hans ”forunderlige, gode Tro til os Troløse mennesker”, hans ”lyse Haab om Frelse for disse haabløse Slægter”, og den ”uendelige, altopofrende Kjærlighed” som Jesus besatt. Og han fortsatte: ”Og naar jeg nu her i min Tale skal føre ham frem for Eder, som vor Tanke i denne Stund dvæler ved, saa tror jeg, at Alle, som kjendte Malling-Hansen, vil give meg Ret heri, at han havde en forunderlig god Tro til Mennesker; - det var ikke blot til Hustru og Børn, han havde Tro og Tillid; det var ikke blot paa dem, som virkede under ham, at han stolede, men af Naturen mødte han ethvert Menneske med Tro og Tillid, og det skabte, hva Troen altid gør, at man troede og stolede paa ham. Og er der Nogen, som har haft et lyst Haab, så er det ham. Det synes mig at gjælde om ham, hva en Digter har sunget: Selv om et haab eller to blev brudt, Lyste et nyt i hans Øje. Han kunde holde Haabet lyst! Og naar jeg saa ser mig om i den store Kreds, som er samlet om hans Grav, saa maa jeg sige: Hvor er der dog Mange der har elsket ham. Det kan vel kun komme af at han selv havde et stort og kjærligt Hjerte….. og der er jo Mange, Mange, med hvem han har været forbundet ved Venskabets og Broderskabets Baand.” |
 |
 |
| Malling-Hansen gravsted slik det så ut før minnestenen ble flyttet til Døvstummeinstituttet i 1947. Medaljongen er laget av billed-kunstneren Ludvig Brandstrup. Foto: Privat |
|
Her er stifterne av ”The International Rasmus Malling-Hansen Society” samlet omkring minnesmerket over Malling-Hansen i forbindelse med stiftelsesmøtet - en vakker vårdag i København i 2006. Her er samlet Malling-Hansen beundrere fra hele Europa, flere oldebarn etter Malling-Hansen og en av hans brødre, og også den nåværende lensgreven av Knuthenborg! Artikkelforfatteren er visepresident i Selskapet. Foto M-H Society. |
 |
|
”Naturen havde skænket ham sjældne Gaver, noget af den intuitive Kraft, der er Geni, Lethed til at sætte sig ind i Videnskabens forskellige Grene, Koldblodighed og Ro og en egen fin Sporsans.” ”En Videnskabens Pioner, det er det Navn, der tilkommer ham med Ære, men det udtømmer ingenlunde hans Væsen, thi han var mer end det. Vi maa ikke glemme, at han var en Fader for de ulykkelige Børn, der betroedes i hans Omsorg, en sand Menneskeven og en god Mand.” Arild S. Ebbe i Jonstrupbogen 1928, s 24 og 25. Til høyre: Illustreret Tidende brukte hele forsiden for å minnes Malling-Hansen, 12. oktober 1890. Bildet til venstre: Original i Bymuseet i København. |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|
Øverst til venstre, det eldste kjente portrettet av Malling-Hansen – fra 1860. Når de fire neste bildene er tatt, vet vi ikke – kanskje er Malling-Hansen i 30-årene? Det neste, litt uklare portrettet, til venstre i 2. rad, er en forstørrelse fra minneplakaten fra lærermøtet i 1876. Så følger to portretter fra henholdsvis 1883 og 1887. Man kjenner tydelig igjen Malling-Hansens profil fra gravmonumentet på det siste. Foto 3, 4 og 7: Det Kong Bibl. Foto 6: Døvehistorisk Selskab. Resten fra private samlinger. |
 |
 |
 |
|
Over: en minneplakat fra et fellesnordisk lærermøte i 1876. Malling-Hansen ses i 2. rad, helt til venstre. Original: Døvehistorisk Selskab. Under, merkelapp fra en skrivekugle – patentert i 1875. De to bildene til høyre: Teknisk museums 9 skrivekugler – kun den nederste er utstilt pr i dag. Nederst: 2 miniutgaver, vist frem av en samler på stiftelsesmøtet av M-H Selskapet, 2006. Foto: Sverre Avnskog. |
 |
 |
 |
 |
|
Det siste brevet fra Malling-Hansen som er bevart – skrevet den 8. september 1890, knapt 3 uker før hans død. Det er ikke lett å tyde det som står skrevet, for Malling-Hansen hadde en til tider nesten uleselig håndskrift. Noen har sagt på spøk at det var derfor han oppfant skrivekuglen! ”Kjære gode Broder!” skriver Malling-Hansen, som nettopp har feiret sin 55. fødselsdag – 5. september, og fortsetter: ”Hjerteligst Tak for dit kjære Brev og Lykeønskningerne.” Han forteller så at han har hatt det ”meget fornøjelig, med undtagelse af at jeg om Aftenen fik et alvorlig Tilbakefald af Brystkrampen, vistnok fordi jeg ikke haver været forsiktig med min Diæt hværken den Dag, eller de to foregaaende, da jeg og Hustruen var ude hos Kapers i Taarbæk, hvor vi for øvrig havde det aldeles dejligt. Den næste Dag var jeg dog frisk igjen.” Malling-Hansen forteller så videre at svigersønnen Bech og hans hustru, Zarah, har kommet tilbake, og at de virker ”ak saa henrykte” og ser ut til å passe godt sammen. Så noen lykkeønskninger, og han avslutter brevet: ”Kjærligste hilsener til Alle Eder Kjære fra oss alle. Din hengivne og trofaste Broder, R. Malling-Hansen |
|
Fortellingen om Rasmus Malling-Hansens liv må være noe av det nærmeste vi kan komme historien om en ekte dansk helt. Fattiggutten som kom fra små og enkle kår og vant prinsessen og halve kongeriket! Som en Espen Askeladd fra de klassiske norske folkeeventyrene, som ropte ”jeg fant, jeg fant!” Der andre gikk forbi uten å ta notis av de små gullkorn, der stanset Malling-Hansen opp for å ta en nærmere titt. Hvorfor er så ikke denne meget fargerike personlighet og oppfinner bedre kjent i dag, kan man saktens undre seg! Hvorfor har ikke Danmark vært flinkere til å ta vare på minnet etter en av landets aller største sønner? Det er det vanskelig å finne et godt svar på. Igjen er det nærliggende å forklare det med hans tidlige død, og det faktum at hans største oppfinnelse, skrivekuglen, dessverre gikk tapende ut av konkurransen med skrivemaskiner som vitterlig var dårligere maskiner, men billigere og som ble bedre markedsført. Mitt håp er at Malling-Hansens store innsats på flere områder skal trekkes frem fra glemselen, slik at han kan få en plass i historien, som står i et bedre forhold til den betydning han hadde i sin samtid! Og jeg håper at denne artikkelen kan være et lite bidrag i så måte. Kanskje får Malling-Hansen en gate oppkalt etter seg i København, eller kanskje hans portrett vil pryde et frimerke f. eks. i 2035, på 200-årsdagen for hans fødsel? Kanskje vi om noen år kan ta en spasertur på Rasmus Malling-Hansen Boulevard? Oslo, 06.07.06 Sverre Avnskog Visepresident i ”The International Rasmus Malling-Hansen Society” s_avnskog@hotmail.com
Litteratur: -Årsskrift fra Roskilde Museum 1994, side 45-52, artikkel av Carsten Erik Noe. -Årbog for Svendborg & Omegns Museum 1990, side 108-112, artikkel av Henrik M Jansen. -Jonstrup-bogen, nr 6, 1928, Jonstrupsamfundets Forlag, København, s 3-25, artikkel av Arild S. Ebbe. -Det Kongelige døvstumme-institut i København 17. april 1807-17.april 1907 samt meddelser om døvstummesagens udvikling, av Dr. jur. C. Goos, København 1907, side 226-284, om Malling-Hansens periode som forstander. -Opfindernes Liv, første del, av Helge Holst, København og Kristiania 1914, side 348-352, kapittel om Rasmus Malling-Hansen, skrevet av Fritz Bech. -Danmarks Præstehistorie i aarene 1869-1884, personalhistoriske undersøgelser, av Sofus Elvius, København 1885-1887, side 298, om Presten ved Døvstummeintitutet i København. -Den Jonstrupske Stat, Personalhistoriske meddelelser 1790-1884, av Anders Petersen, København 1884, side 123-124, om Malling-Hansen. -Slægten Heiberg, Personalhistoriske og genealogiske oplysninger, Kristiania 1907, av G. F. Heiberg, side 170-172, om Cathrine Georgia Heiberg og Rasmus Malling-Hansen og deres døtre. -Dansk biografisk leksikon, om Malling-Hansen, online på www.lysator.liu.se -Nekrolog i Danmarks lærerforenings blad, skrevet av Chr Brøchner. -Hvem er skrivekuglens opfinder? Av Johanne Agerskov, Otto Markussen’s boghandel 1925. -Die Biographie der Erfinder der Schreibkugel, R. Malling-Hansen av Johanne Agerskov, udatert originalmanuskript. -Illustreret Tidende, diverse artikler. -Diverse artikler av vitenskapelig journalist, Christian Barnholdt. -Smaablade for døvstumme, nr 10, 1892, utgitt av Fritz Bech. -Mindeblade for døvstumme – om deres lærer og sjælesørger Forstander Malling-Hansens død og jordefærd, utgitt av Fritz Bech. -Nietzsches Schreibkugel, av Dieter Eberwein, Typoskript Verlag, 2005. -Døvehistorisk Tidsskrift, December 2002 og Maj 2003, utgitt av Døvehistorisk Selskab.
En meget stor takk til: Lars Mathiesen Jacob og Elsebet Erlangsen Paul Bech Jens Forman Karen Forman Jensen Sally Salminen Anne Ritzau Anniken Løvberg Jan William Rasmussen i Døvehistorisk Selskab Det kongelige bibliotek i København Christian Barnholdt (President i M-H Society) Dieter Eberwein (Visepresident i M-H Society) Carsten Erik Noe Uwe Breker
Biografien kan også lastes ned i utskriftsvennlig format på enten norsk eller engelsk. |
 |
|
Artikkelforfatteren, Sverre Avnskog, med en miniskrivekugle som eies av Malling-Hansens etterkommere. Copyright: Sverre Avnskog. |
 |
 |
| Malling-Hansen rakk såvidt å se en av sine døtre bli gift, Zarah giftet seg med Fritz Bech rett før Malling-Hansen døde.På bildet til venstre ses hele familien Malling-Hansen, med det første barnebarnet, som også het Zarah, født i 1891. Foto: Det Kgl Bibl. Zarah, født Bech, levde til 1992, og var en meget fargerik person, mensensdieck-lærer av yrke. På bildet over er hun fotografert i 1974. Foto: Privat. |
 |
 |
| Rasmus Malling-Hansen fikk i alt 12 barnebarn, men ble aldri forunt å få se noen av dem. På bildet til venstre ses de fem barna til Fritz og Zarah Bech. Fra venstre: Vilhelm Christian(1897-1973), Hans(1894-1987), Ellen Margrethe(1893-1932), Zarah(1891-1992) og på Zarahs fang, Erling(1904-1983). Erling Bech utvandret til Amerika, og bosatte seg der, og hans etterkommere har donert meg fotografiet! Til høyre ses Marie og Axel Forman, med sine tre barn. Barna er fra venstre: Carsten(1905-1983), Inge(f. 1911) og Gerda(f. 1907). Malling-Hansens gren av Forman-slekten har vokst seg stor i løpet av årene, og en av Inges sønner, Jens Forman har latt meg få bruke opplysninger fra et intervju han gjorde med Gerda Forman før hun døde. Foto: Det Kgl Bibliotek. |
 |
 |
| Til venstre: Emma fotografert sammen med de tre barna hun fikk med sin mann Marcus Mathiesen. Fra venstre ses Elsebet(f. 1904), Emma, Jørgen(f. 1907) og Gertrude(f. 1900). Det er Elsebet vi kan takke for at det eksisterer en så stor samling fotografier av Malling-Hansen og hans familie. Hun var meget flink til å bevare alt som vedrørte hennes morfar. Til høyre ses Johanne Agerskov med sin datter, Inger Agerskov(1900-1968). Johanne Agerskov var en meget sky og tilbaketrukket kvinne, og som vi kan se av bildet, pakket hun seg meget godt inn i tykke klær og store hatter når hun en sjelden gang beveget seg utendørs. Fotografiet er tatt i 1922. Begge fotos fra privat samling. |
 |
| Til minne om Elsebet Erlangsen, bringer jeg her dette fotografiet av henne, der hun holder sin morfars Nye Testamente i hendene! Hun forsto nok hvilken stor verdi alt hun samlet fra slekten en dag ville få! Jeg er meget glad og takknemlig for hennes innsats! Forhåpentligvis vil flere av familiens effekter bli offentliggjort i nær framtid! Foto: Privat. |
 |
| Rasmus Malling-Hansen - hans aller siste portrett. Dette retusjerte fotografiet i stort format er vel kanskje det aller flotteste vi har av ham. Til tross for at legemet er eldet, synes tydelig det ungdommelige og humoristiske glimtet i øynene! Hans ånd ble aldri gammel! Foto: Privat. |
 |
| Denne bysten av Rasmus Malling-Hansen ble laget av billedkunstneren Ludvig Brandstrup, som også laget medaljongen på Malling-Hansens gravsten. Bysten eies i dag av Døvehistorisk Selskab, og kan ses i deres museum i Kastelsvej. Foto: Jan William Rasmussen |